lørdag 18. desember 2010
Siste blogg
Jeg hadde egentlig tenkt å lage en del flere innlegg, men mangelen på blogging går parallelt med mengden morro/arbeid jeg har. Siden siste blogg har jeg dratt på ferie til Mosambik, og derfra hjem igjen. Jeg skal skrive en liten oppsumering:
På torsdag 2. desember var jeg på julebord på en båt på Zambezi River. Det besto av 25 nordmenn, fri bar, og et juletre. Der traff jeg TK, en bekjent fra Zambia, som skulle til Mosambik med noen andre nordmenn. Etterosm jeg for tiden er ferdig med alt av skole bestemte jeg meg for å bli med. Jeg fikk ikke samme billett som deres, men på søndag tok jeg flyet ned til Johannesburg i Sør Afrika. Jeg fikk desverre ingen av jentene med på denne turen, så det ble en litt ensom tur. I Johannesburg hadde jeg over syv timer å slå ihjel før jeg skulle ta buss inn i Mosambik. Den første brukte jeg på å gå litt rundt i byens gater. Etter en liten stund fant jeg ut at jeg var den eneste hvite i flere kvartals omkrets, og at jeg begynte å få en del stygge blikk. Senere fikk jeg høre at dette var et litt uheldig sted å være, spesielt når jeg går rundt med en ryggsekk full av verdisaker. Det gikk likevell knirkefritt, men jeg tilbrakte resten av tiden min på en pub hvor jeg leste en bok.
Bussen min gikk klokken ti om kvelden, og skulle kjøre til Maputo i Mosambik gjennom natten. På grensen ble vi vekket, og måtte ordne med papirene for å komme inn i landet. Her fikk jeg vite at jeg måtte ha ordnet visum på forhånd og at bussen ikke hadde tid til å vente på meg. Mens jeg ordnet visumet fikk bussen, ved et heldig uhel, motorstop. Jeg fikk derfor bli med bussen videre. På bussen traff jeg en del andre backpackere som skulle til samme gjestehus som jeg skulle møte TK og hans gjeng. De hadde desverre dratt til kystbyen Tofo som var vårt egentlige reisemål. Jeg traff noen flere backpackere som skulle dit, og hadde ordnet med en minibuss allerede. Tjue minutter fra jeg hadde ankommet Maputo satt jeg derfor på en ny buss.
Transport med lokale minibusser i Afrika er en opplevelse i seg selv. Omtrent hver eneste kubikkcentimeter i bussen blir fylt med folk, bagasje, høner, kyllinger og det folk måtte ønske å ta med seg fra A til B. Der satt vi i 7 timer med minimal bevegelsesmulighet, ekstremt høy, og dårlig musikk, og et førtitalls kyllinger i bur som pep fra avreise til ankomst. Det vil si, vi kom ikke helt til Tofo, fordi sjåføren gikk visst bare til Nabobyen Inhambane. Fra denne bussen måtte vi derfor finne en ny buss som kunne ta oss hele veien. Dette var heldigvis en kort tur, og vi befant oss fort til vår endelige destinasjon, Tofo. Tofo er et lite paradis i mosambik, som består av sol, strand, og fantastisk sjømat.
I Tofo dro dro vi til Zamboozi Backpackers hvor jeg satset på å møte TK. Det skal sies at vi ikke hadde greid å få kontakt med hverandre på noen dager, så ingen av oss viste nøyaktig hvor den andre var. Jeg hadde likevel blitt godt kjent med de andre backpackerne delvis ufrivillig via den ganske så intime bussturen, og var derfor i godt lag. Sliten etter en lang reise ble det likevel et kjapt måltid, og i seng før klokken ti.
Neste dag våknet jeg tidlig og gikk bort til et annet back-packer-sted som jeg viste fantes i Tofo. Her fant jeg TK sitt navn i gjesteboken, og gikk og vekket han, sammen med de andre nordmennene som han reiste med. Disse var TK, Iris og Helene. Det ble et hyggelig gjensyn til tross for at de alle hadde festet ganske hardt og strengt tatt akkurat hadde lagt seg. Jeg gikk derfor og spiste frokost mens de fikk seg noen ekstra timer søvn. Litt seinere bestilte vi oss en tur på sjøsafari. I Tofo vil dette si å snorkle med hvalhai. Tofo er spesielt kjent for hvalhai og manta ray (litt usikker på hva det heter på norsk). Hvalhai er verdens største fisk, og er en planktonspisende hai som svømmer belagelig litt under overflaten. Som regel er det ganske mange hvalhai her, men av en eller annen absurd grunn var det ingen der de dagene vi var der. Det ble derfor en litt skuffende båttur rundt Tofos kyst. Før vi dro tilbake kom det likevel noen delfiner bort til båten av ren sympati, og vi hoppet uti og lekte litt med dem i stedet, noe som gjorde turen alt annet enn en bomtur. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.
Av en eller annen grunn sto jeg og Iris tidlig opp neste dag for å jogge. Vi skulle da jogge fire kilometer til nærmeste minibank og ta ut penger. Denne var dessverre tom, så vi haiket inn til Inhambane og tok ut penger derfra. Når jeg kom tilbake tok jeg meg et lite oppfriskningskurs i dykking, som det er en stund siden jeg har gjort. Tofo har veldig mange bra dykkesteder, og dette ble et veldig fint gjensyn med en halvveis glemt aktivitet. Det er mye rart fisk her i verden. Jeg aner ikke hva alle fiskene egentlig heter, men mye rart var det. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.
Neste dag var fredag, og vi begynte den med å leie oss noen surfebrett. Det ble surfing til langt utpå dagen. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.
Lørdag sto jeg opp halv syv. Et av de beste stedene å dykke i Tofo er Manta Reef. Dette ligger på 27 meters dyp, en del dypere enn min open water klasifisering tillater. Jeg bestemte meg derfor å ta et deep-water-kurs, og at dette skulle foregå akkurat her. På denne måten fikk jeg dykke her likevel. Manta Reef er visstnok et veldig bra dykkested, som jeg har hørt mye fint om. Blandt annet fordi det er manta rays her. Manta ray er en rokke med vingespenn på 6 meter (finn et bilde av manta ray og tråkk opp seks meter på stuegulvet). De er veldig elegante og veldig skjeldne å se. Når vi var der var det dessverre ingen der, noe som var veldig uvanlig og skuffende litt i likhet med hvalhaien. Det er likevel ikke den eneste grunnen til at dette stedet er uvanlig fint, og det var et fantastisk rikt sjøliv her. Når vi dro tilbake med båten ble vi positivt overasket over å se en manta ray hoppe opp av vannet og lande med et vanvittig plask omtrent tretti meter fra båten. Jeg har aldri sett manta ray i levende livet, og jeg ble overasket over hvor enorme de faktisk er. Når vi kom tilbake leide vi oss noen surfebrett lekte noen timer med disse. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.
På søndag dro vi på kajakksafari med en lokal guide. Dette gikk ut på å padle ut i til en øy i midten av en svær lagune. Landskapet her var fantastisk. Vannet var aldri mer enn en meter dypt, og rundt omkring i lagunen var det sandøyer som akkurat stakk opp fra vannkanten. Disse øyene var fullstendig øde med unntak av enkelte krabber som løp rundt omkring. På den største øyen bodde det 800 lokale som levde på turisme, fisking og sanking av ulike planter, frukt og sjødyr. Lenge før vi kom i land så vi at det begynte å samle seg barn ved vannkanten. Da vi kom frem var det ti-tolv unger der som gikk rundt med nysjerrig blikk på oss og kajakkene. Guiden viste oss til landsbyen hvor øyboerne bodde. Her fikk vi hilse på den lokale høvdingen, og vi fikk en lunch som besto av masse små krabber, ris og noe som lignet på råkost. Krabbene var litt uvanlige, og høvdingen fikk derfor jobben med å hjelpe oss med å åpne dem. Etter en bedre lunch fristet det ikke akkurat å padle tilbake. Vi fikk heldigvis sitte på med en lokal fiskebåt, som hadde plass til både oss og kajakkene. Fiskebåten var en gammeldags seilbåt, og med omgivelsene fikk du følelsen av å være på settet til Pirates of the Caribien. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.
Dette var noe av det siste jeg gjør i Afrika. Etter tre måneder nærmer det seg slutten, og disse dagene i Mosambik har vært prikken over i´en, som endelig har gjort meg klar til å returnere i hjemlandet. Mandag 13/12 begynte jeg på hjemturen, først tilbake til Livingstone, og så til Norge. Først på Torsdag landet jeg i Norge. Dette ble et lite temperatursjokk, men har sakte gått seg til. Jeg fikk bare noen timer i Bergen før jeg måtte videre med buss til Førde. Her gjennomførte jeg utdanningens siste arbeidskrav, og på fredag 17. desember hadde vi avslutningsfest for klassen. Jeg er nå tilbake hjemme uten jobb, hus eller bil, med et ganske stort studielån, men likevel med gode utsikter.
mandag 29. november 2010
Walk with lions
En kjapp liten oppdatering. I dag sto jeg faktisk opp så tidlig som seks. Dette fordi dette er et godt tidspunkt for elefanter å gå tur, og jeg og jentene skulle få sitte på. I Livingstone, og mange steder i Afrika, finnes det ulike program for å øke bestanden av ulike dyr som menneske har tatt litt dårlig vare på opp gjennom tidene. "Walk with lions" er et av disse, og i dag skulle vi få en omvisning av det de hadde av dyr. Alle dyrene som vi så her var tamme, og kan derfor ikke settes fri uten videre. De brukes i stedet for å lære uvitende turister som meg selv om dyrene, og som en inntekt til å drive stedet. I tillegg kan eventuelt avkom læres til å greie seg i det fri.
Vi begynte altså med afrikanske elefanter vi skulle ri inn i bushen med. Jeg fikk den største, og den var rimelig svær. Hadde den ikke sett at jeg hoppet på ville den sikkert ikke merket meg engang. Det var dessverre litt lite dyreliv mens vi ruslet bortover stien, men en elefantflokk kan sikkert ha den effekten. Det var uansett fantastisk artig å sitte på høyde med tretoppene og gynge seg gjennom villmarken. Jeg spurte selvfølgelig guiden om elefanter faktisk var redde for mus, som vi alle alltid har lurt på, og dette kunne han bekrefte. Han sa at mus kan krype inn i snabelen til elefanten, og at elefanten da vil prøve å få den ut ved å slå snabelen mot trær o.l. Musen vil da bite seg fast i snabelen, og i verste fall kan snabelen bli paralysert (kanskje på grunn av infeksjon). Selv er jeg ingen elefant-trener, så jeg skal begynne si imot de som er det. Det er uansett et artig svar på spørsmålet som jeg ikke har hørt før. Elefantturen varte omtrent i en halvtime. Vell fremme skulle vi belønne elefantene med noe snacks. Som takk gikk elefantene synkront opp i en slags oppstillingsposisjon, noe som var ganske stilig å se på.
Vi var nå uti bushen ett eller annet sted, og herfra skulle vi gå tilbake. Dette skulle vi gjøre sammen med en noen løveunger på 22 måneder. Når vi gikk bort til dem så vi at løve"ungene" var tre katter på gode 70 kg hver. De var likevel avslappet og virket ikke veldig truende. Vi klappet og koste litt med disse, og gikk tilbake til senteret mens vi leide løvene i halen. Når vi kom tilbake fikk vi klappe litt mer på løvene, og tok noen gruppebilder sammen med dem. Herfra sa vi farvel til løvene, og gikk for å leke med noen geparder i stedet. Av utseende er geparder utrolig strømlinjeformet og elegant, og fra utseende er det ikke overraskende at de er verdens hurtigste pattedyr. Den første geparden vi kom til, King Salomon, var ikke akkurat blid for å se oss og hisset seg ganske bra opp når vi gikk bort til den. Vi fikk forklart at den bare hadde det i kjeften og så lenge vi ikke kom borti den ville alt gå bra. Geparder er veldig svake i forhold til andre afrikanske rovdyr, og angriper derfor ikke andre ting enn byttedyr. Neste gepard var mer avslappet og denne fikk vi klappe og kose med. Det var også en vill gepard der som skulle slippes ut i naturen om ikke så lenge. Denne fikk vi ikke klappe, og det var nok like greit.
Neste på programmet var geparder av mindre format. Dette var tre små gepardunger på noen måneder, og var som forvokste kattunger. De var utrolig lekne, og hadde eg kunnet ville jeg tatt de med hjem hele gjengen. De var en del sterkere enn vanlig norske huskattunger, så litt kloremerker ble det. Fra gepardene gikk vi inn til to små løveunger på 3 måneder. Disse var yngre enn gepardungene, men likevel større. I tillegg leker de litt mer alvorlig, så vi måtte holde leken på et litt rolig nivå. De var utrolig søte selv om de var litt farlig, og om jeg hadde kommet hjem med en finger mindre, ville det vært en fantastisk bra dag likevel.
Vi begynte altså med afrikanske elefanter vi skulle ri inn i bushen med. Jeg fikk den største, og den var rimelig svær. Hadde den ikke sett at jeg hoppet på ville den sikkert ikke merket meg engang. Det var dessverre litt lite dyreliv mens vi ruslet bortover stien, men en elefantflokk kan sikkert ha den effekten. Det var uansett fantastisk artig å sitte på høyde med tretoppene og gynge seg gjennom villmarken. Jeg spurte selvfølgelig guiden om elefanter faktisk var redde for mus, som vi alle alltid har lurt på, og dette kunne han bekrefte. Han sa at mus kan krype inn i snabelen til elefanten, og at elefanten da vil prøve å få den ut ved å slå snabelen mot trær o.l. Musen vil da bite seg fast i snabelen, og i verste fall kan snabelen bli paralysert (kanskje på grunn av infeksjon). Selv er jeg ingen elefant-trener, så jeg skal begynne si imot de som er det. Det er uansett et artig svar på spørsmålet som jeg ikke har hørt før. Elefantturen varte omtrent i en halvtime. Vell fremme skulle vi belønne elefantene med noe snacks. Som takk gikk elefantene synkront opp i en slags oppstillingsposisjon, noe som var ganske stilig å se på.
Vi var nå uti bushen ett eller annet sted, og herfra skulle vi gå tilbake. Dette skulle vi gjøre sammen med en noen løveunger på 22 måneder. Når vi gikk bort til dem så vi at løve"ungene" var tre katter på gode 70 kg hver. De var likevel avslappet og virket ikke veldig truende. Vi klappet og koste litt med disse, og gikk tilbake til senteret mens vi leide løvene i halen. Når vi kom tilbake fikk vi klappe litt mer på løvene, og tok noen gruppebilder sammen med dem. Herfra sa vi farvel til løvene, og gikk for å leke med noen geparder i stedet. Av utseende er geparder utrolig strømlinjeformet og elegant, og fra utseende er det ikke overraskende at de er verdens hurtigste pattedyr. Den første geparden vi kom til, King Salomon, var ikke akkurat blid for å se oss og hisset seg ganske bra opp når vi gikk bort til den. Vi fikk forklart at den bare hadde det i kjeften og så lenge vi ikke kom borti den ville alt gå bra. Geparder er veldig svake i forhold til andre afrikanske rovdyr, og angriper derfor ikke andre ting enn byttedyr. Neste gepard var mer avslappet og denne fikk vi klappe og kose med. Det var også en vill gepard der som skulle slippes ut i naturen om ikke så lenge. Denne fikk vi ikke klappe, og det var nok like greit.
Neste på programmet var geparder av mindre format. Dette var tre små gepardunger på noen måneder, og var som forvokste kattunger. De var utrolig lekne, og hadde eg kunnet ville jeg tatt de med hjem hele gjengen. De var en del sterkere enn vanlig norske huskattunger, så litt kloremerker ble det. Fra gepardene gikk vi inn til to små løveunger på 3 måneder. Disse var yngre enn gepardungene, men likevel større. I tillegg leker de litt mer alvorlig, så vi måtte holde leken på et litt rolig nivå. De var utrolig søte selv om de var litt farlig, og om jeg hadde kommet hjem med en finger mindre, ville det vært en fantastisk bra dag likevel.
torsdag 25. november 2010
Mwandi
De to siste ukene har jeg gjennomført min siste praksis i sykepleiestudiet. De har jeg tatt i Mwandi Village, en landsby halvannen time fra Livningstone, ikke så langt fra grensen til både Botswana og Namibia. Dette er en fattig landsby, og består hovedsakelig av stråhytter og enkelte med solide murhus. Ved første øyekast virker landsbyen veldig liten. Sentrum består av en del små butikker langs hovedveien, uten det store utvalget og veldig overpriset. Disse butikkene er sannsynligvis mest for turister og rike/late, for de lokale kan kjøpe varer billigere i Namibia. Når man går rundt i gatene og bakgatene ser man sjeldent mer enn ti hus/hytter om gangen, og ettersom det er helt flatt får man ingen oversikt over hvor stor landsbyen er. Den eneste måten å få et inntrykk av størrelsen på landsbyen er å velge seg en retning og gå. Den er overraskende stor, og lik nesten hele veien. Mwandi, i likhet med de fleste landsbyer i Zambia, er svært vennlig. Folk her hilser og er høflig, og barna løper bort og tar hånden din. Mwandi Village og regionen som den ligger i blir styrt av Lozi-høvdingen Inyambo Yeta. Han lever i palasset sitt i Mwandi bak voktede murer, og styrer området derfra. Jeg har ikke funnet ut hva folk egentlig synes om han, men det virker ikke som folk verken er fantastisk fornøyd eller misfornøyd.
Jeg og de fem jentene i gruppen min har bodd på et ganske fint gjestehus rett ved Zambezi River. Det ser med første øyekast ut som et idyllisk badested, men hvis du ser lenge nok utover elven ser du en del krokodiller som håper du tror dette ser ut som et idyllisk badested. Det er uansett fint der også fra land. Det er to store inntektskilder i Mwandi. Den ene er fisken Zambezi Bream, og den andre er et litt spesielt øl. Øllet er laget som en slags grøt slik at man blir mett og full på samme tid. Ganske fiffig. Fisken selges overalt. En gang jeg jobbet på sykehuset kom det noen og solgte fisk til sykepleierne som jobbet der mens de delte ut medisiner. Det er et ganske absurd syn å se en person dele ut medisiner med en hånd mens hun holder en rå fisk i den andre.
Sykehuset i Mwandi, hvor jeg har jobbet de siste to ukene får støtte fra staten, kirken og donasjoner. Det er overraskende bra utstyrt, og de tilbyr gode helsetjenester til landsbyen. HIV/Aids er et stort problem i Mwandi, og mye resurser går med på å bekjempe dette. De kjører blant annet rundt til helsestasjoner rundt i området og tilbyr medisiner og veiledning. Det største problemet er som regel å avlive myter rundt HIV, forklare hva som er faktisk stemmer, og overbevise folk om at medisinene hjelper. I Norge ville dette vært rimelig enkelt, men i Zambia er dette overraskende vanskelig. Et eksempel på hvor lite mange afrikanere om HIV vet er Sør Afrikas nåværende president som har sagt at man ikke blir smittet av HIV hvis man dusjer etter sex. Det blir da vanskelig for en hvit liten mann å forklare hvordan alt henger sammen. Spesielt siden overraskende mange, også utdannede, tror at HIV-viruset ble skapt av den hvite mann for å utslette den svarte. Det kan virke absurd for vestlige å forestille seg verdensbildet som mange afrikanere kan ha. Selv er vi bortkjemt i massemedier og informasjonstilgang, men når man får litt avstand fra de vestlige godene blir det fort mer forståelig at det finnes en del misforståelser. Det er heller ikke ufortjent eller uforståelig at mange afrikanere tar den hvite mans ord med en klype salt. På grunn av den høye HIV-prevalensen i Mwandi finnes det mange foreldreløse barn, og dermed ganske store barnehjem. Vi var å besøkte et av disse på fritiden vår med fargestifter og ballonger. Dette var en ganske artig opplevelse, og hvor en del barn sannsynligvis aldri hadde holdt en ballong før og gikk omtrent i taket.
Ellers, til informasjon, så begynner regntiden å nærme seg Zambia nå, og når det regner i Afrika så regner det virkelig, med lyn, torden og vann som bøtter ned. Første skikkelige regnskur vi opplevde gikk omtrent rett gjennom taket til tross for at vi sikkert har et av de tetteste husene i hele landsbyen. Det har vært en del slike regnskurer i den siste tiden og fra et tørt landskap av rødlig sand har mye av Zambia blitt forvandlet til et grønt og frodig land. Mangoene begynner å bli moden, og insektene blir større (og de var store fra før). Fra og med i dag har er jeg ferdig med praksisen min, og når jeg i løpet av helgen skriver ferdig det siste arbeidskravet mitt har jeg frem 15. desember fri til å gjøre akkurat det som passer meg. Utenom arbeidskravet er det neste på listen derfor å finne ut hva som passer meg å bruke den resterende tiden min på her. Forslag vil forresten bli tatt hjertlig imot. (For de som tror at jeg koser meg i varmen mens kulden kryper inn over det ganske land der hjemme, så kan jeg informere om at temperaturen synker her også. Det nesten nærmer seg faktisk 25 grader om natten. Brrr)
Jeg og de fem jentene i gruppen min har bodd på et ganske fint gjestehus rett ved Zambezi River. Det ser med første øyekast ut som et idyllisk badested, men hvis du ser lenge nok utover elven ser du en del krokodiller som håper du tror dette ser ut som et idyllisk badested. Det er uansett fint der også fra land. Det er to store inntektskilder i Mwandi. Den ene er fisken Zambezi Bream, og den andre er et litt spesielt øl. Øllet er laget som en slags grøt slik at man blir mett og full på samme tid. Ganske fiffig. Fisken selges overalt. En gang jeg jobbet på sykehuset kom det noen og solgte fisk til sykepleierne som jobbet der mens de delte ut medisiner. Det er et ganske absurd syn å se en person dele ut medisiner med en hånd mens hun holder en rå fisk i den andre.
Sykehuset i Mwandi, hvor jeg har jobbet de siste to ukene får støtte fra staten, kirken og donasjoner. Det er overraskende bra utstyrt, og de tilbyr gode helsetjenester til landsbyen. HIV/Aids er et stort problem i Mwandi, og mye resurser går med på å bekjempe dette. De kjører blant annet rundt til helsestasjoner rundt i området og tilbyr medisiner og veiledning. Det største problemet er som regel å avlive myter rundt HIV, forklare hva som er faktisk stemmer, og overbevise folk om at medisinene hjelper. I Norge ville dette vært rimelig enkelt, men i Zambia er dette overraskende vanskelig. Et eksempel på hvor lite mange afrikanere om HIV vet er Sør Afrikas nåværende president som har sagt at man ikke blir smittet av HIV hvis man dusjer etter sex. Det blir da vanskelig for en hvit liten mann å forklare hvordan alt henger sammen. Spesielt siden overraskende mange, også utdannede, tror at HIV-viruset ble skapt av den hvite mann for å utslette den svarte. Det kan virke absurd for vestlige å forestille seg verdensbildet som mange afrikanere kan ha. Selv er vi bortkjemt i massemedier og informasjonstilgang, men når man får litt avstand fra de vestlige godene blir det fort mer forståelig at det finnes en del misforståelser. Det er heller ikke ufortjent eller uforståelig at mange afrikanere tar den hvite mans ord med en klype salt. På grunn av den høye HIV-prevalensen i Mwandi finnes det mange foreldreløse barn, og dermed ganske store barnehjem. Vi var å besøkte et av disse på fritiden vår med fargestifter og ballonger. Dette var en ganske artig opplevelse, og hvor en del barn sannsynligvis aldri hadde holdt en ballong før og gikk omtrent i taket.
Ellers, til informasjon, så begynner regntiden å nærme seg Zambia nå, og når det regner i Afrika så regner det virkelig, med lyn, torden og vann som bøtter ned. Første skikkelige regnskur vi opplevde gikk omtrent rett gjennom taket til tross for at vi sikkert har et av de tetteste husene i hele landsbyen. Det har vært en del slike regnskurer i den siste tiden og fra et tørt landskap av rødlig sand har mye av Zambia blitt forvandlet til et grønt og frodig land. Mangoene begynner å bli moden, og insektene blir større (og de var store fra før). Fra og med i dag har er jeg ferdig med praksisen min, og når jeg i løpet av helgen skriver ferdig det siste arbeidskravet mitt har jeg frem 15. desember fri til å gjøre akkurat det som passer meg. Utenom arbeidskravet er det neste på listen derfor å finne ut hva som passer meg å bruke den resterende tiden min på her. Forslag vil forresten bli tatt hjertlig imot. (For de som tror at jeg koser meg i varmen mens kulden kryper inn over det ganske land der hjemme, så kan jeg informere om at temperaturen synker her også. Det nesten nærmer seg faktisk 25 grader om natten. Brrr)
lørdag 20. november 2010
Ekstremsporthelga
Helgen uke 45 har jeg brukt på Livingstones adrenalinfylte aktiviteter. Her finnes det ganske mye å ta av, men strikkhoppet i Victoria Falls er nok det største trekkplasteret. På fredag dro vi derfor til fossen og meldte oss opp. Det var faktisk et tilbud hvis du meldte deg opp på alle aktivitetene de har, Zip-Line, Gorge Swing og Bungi, så jeg meldte meg like godt opp på alle tre. Jeg tenkte å begynne med de minst skumle og jobbe meg oppover, så først ut var Zip-Line. Utformingen på Victoria Falls er litt komplisert å forklare, men jeg skal gi det et forsøk. Før fossen brer fossen seg utover et stort område og faller som et bredt teppe av vann ned i en sprekk i landskapet. Fra denne sprekken renne vannet til midten og videre gjennom en kløft som slynger seg videre i en S-form. Litt nedenfor fossen går det en bro mellom Zambia og Zimbabwe. Det er fra denne broen Strikkhoppet og de andre aktivitetene ligger.
Zip-Linen er en line som går fra Zambia-siden av kløften og skrått ut til broen. Denne linen fester du inn i og seiler over Zambesi River over 100 meter lengre nede. Ettersom jeg var forberedt på strikkhopp og pendelhopp var ikke dette akkurat skummelt, men det var likevell utrolig gøy å seile over elven på denne måten.
Neste på programmet var Gorge Swing. Dette er et pendelhopp hvor fester deg i et tau som er festet i en line et stykke unna broen. Du hopper med beina først fra broen, og faller fritt i noen sekunder før tauet tar og sender deg i en pendel gjennom kløften like over vannet. Jeg trodde denne skulle være rimelig enkel og grei, men alle som har prøvd den sier at den er mye skumlere enn strikkhoppet. Det var også min erfaring, og i det jeg hoppet tenkte jeg "Tok jeg selvmord nå?" Før jeg hoppet hørte jeg noen si "Ikke spark med beina". Dette overholdt jeg ikke på noen måte. Jeg har hoppet pendelhopp før, men akkurat dette hoppet var overraskende skummelt. Jeg husker det ikke selv, men jeg har blitt fortalt at jeg i luften mumlet et litt fryktinspirert "Åh, Satan" før jeg forsvant. For adrenalinjunkier som skal til Victoria Falls er dette et must.
Når jeg skjelvene greide å stavre meg opp igjen på broen ble jeg stroppet inn i bungi-utstyret med en gang. Jeg hadde ikke fått samlet meg enda etter forrige hopp, så jeg tenkte at det er like greit å hoppe før hjernen min skjønner hva som foregår. I motsetning til pendelhoppet hopper du her med hodet først. Planen min var å gjøre dette i et lydløst svalestup. Svalestupet fikk jeg faktisk ganske bra til, men helt lydløst ble det ikke.
Lørdagen brukte jeg til hviledag, og på Søndag dro jeg Arild fra Tromsø, og TK fra fredskorpset på duckying (litt usikker på skrivemåten). Dette er en slags rafting, men i egne oppblåsbare kajakker i stedet for en stor felles båt. På denne tiden av året er det ganske lite vann i elven, og selv om en skulle tro at dette gjorde raftingen mer vill var det ikke slik. Det som skjer da er i stedet at de tar i bruk de verste strykene, som det bare er mulig å bruke når det er lite vann. Ettersom jeg har null erfaring med elvekajakk, og kun har sittet i en havkajakk en gang tidligere ble dette er ganske våt opplevelse, og til tider ganske oksygenfattig. Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt hvorfor store bølger og elver skal være så farlig. Vi kan jo tross alt svømme. Det var omtrent i fjerde stryket at jeg ble fint satt på plass av elven. Nesten helt i begynnelsen av det lange stryket ble båte min veltet. Prosedyren er da å holde fast i båten og padleåren, snu båten med et tau på undersiden, og hoppe oppi igjen. Dette gikk forsvåvidt fint i stille vann, men var litt verre i dette tilfelle. Båten ble revet ut av hånden min, og åren holdt meg bare under så etterhver slapp jeg den også. Fra båten veltet til jeg var skuteløs hadde jeg ingen anelse om hvor opp var. Et triks da er å blåse ut litt bobler og se hvilken vei de går. Dette kom jeg overhodet ikke på der og da. Taktikken min var derfor å slappe av for å spare oksygen mens jeg fløt til overflaten. Dette fungerte ganske dårlig. Etter en stund begynte jeg bare å svømme den veien jeg trodde var opp, og til stor glede fant jeg overflaten, og dens friske luft.
Litt videre nedover elven kom vi til en eksotisk liten bukt, med fin natur langsvannkanten, og noen artige steinformasjoner. Guiden vår sa ett eller annet og pekte innover bukten. Jeg padlet bort og fikk et litt bedre overblikk av hvordan det så ut der, jeg hadde nemlig mistet den ene linsen i et stryk. Når jeg kom tilbake så guiden litt dumt på meg og lurte på hvorfor jeg padlet bort når han akkurat hadde forklart at det bodde en krokodille der.
Et par stryk lengre nede kom vi til en plass hvor det var veldig, veldig, veldig viktig at vi holdt til høyre. Guiden dro først, og vi skulle følge etter. Guiden holdt godt til høyre. Arild kom bak og kom litt lengre til venstre. Jeg kom bak Arild og kom litt lengre til venstre igjen. Når jeg kom over "kulen" og så hvordan stryket så ut, så jeg at jeg kom såvidt til høyre for hva i mine øyne så ut som den sikre død. TK kom bak meg igjen og holdt enda litt mer til venstre. Av en eller annen merkelig grunn kantret ikke båten hans og han gled pent og pyntelig gjennom feil side av stryket. Guiden var like overrasket som oss, og sa at TK nettopp hadde åpnet en ny rute i elven. Av og til følger det med et kamerateam som selger filmen av raftingen etterpå. Guiden fortalte også at hadde de vært her nå ville ikke han hatt jobb lengre. Etter en litt alvorlig skjennepreken om at vi måtte gjøre som de sa fortsatte vi nedover elven. Og neste helg skal jeg rafte.
Zip-Linen er en line som går fra Zambia-siden av kløften og skrått ut til broen. Denne linen fester du inn i og seiler over Zambesi River over 100 meter lengre nede. Ettersom jeg var forberedt på strikkhopp og pendelhopp var ikke dette akkurat skummelt, men det var likevell utrolig gøy å seile over elven på denne måten.
Neste på programmet var Gorge Swing. Dette er et pendelhopp hvor fester deg i et tau som er festet i en line et stykke unna broen. Du hopper med beina først fra broen, og faller fritt i noen sekunder før tauet tar og sender deg i en pendel gjennom kløften like over vannet. Jeg trodde denne skulle være rimelig enkel og grei, men alle som har prøvd den sier at den er mye skumlere enn strikkhoppet. Det var også min erfaring, og i det jeg hoppet tenkte jeg "Tok jeg selvmord nå?" Før jeg hoppet hørte jeg noen si "Ikke spark med beina". Dette overholdt jeg ikke på noen måte. Jeg har hoppet pendelhopp før, men akkurat dette hoppet var overraskende skummelt. Jeg husker det ikke selv, men jeg har blitt fortalt at jeg i luften mumlet et litt fryktinspirert "Åh, Satan" før jeg forsvant. For adrenalinjunkier som skal til Victoria Falls er dette et must.
Når jeg skjelvene greide å stavre meg opp igjen på broen ble jeg stroppet inn i bungi-utstyret med en gang. Jeg hadde ikke fått samlet meg enda etter forrige hopp, så jeg tenkte at det er like greit å hoppe før hjernen min skjønner hva som foregår. I motsetning til pendelhoppet hopper du her med hodet først. Planen min var å gjøre dette i et lydløst svalestup. Svalestupet fikk jeg faktisk ganske bra til, men helt lydløst ble det ikke.
Lørdagen brukte jeg til hviledag, og på Søndag dro jeg Arild fra Tromsø, og TK fra fredskorpset på duckying (litt usikker på skrivemåten). Dette er en slags rafting, men i egne oppblåsbare kajakker i stedet for en stor felles båt. På denne tiden av året er det ganske lite vann i elven, og selv om en skulle tro at dette gjorde raftingen mer vill var det ikke slik. Det som skjer da er i stedet at de tar i bruk de verste strykene, som det bare er mulig å bruke når det er lite vann. Ettersom jeg har null erfaring med elvekajakk, og kun har sittet i en havkajakk en gang tidligere ble dette er ganske våt opplevelse, og til tider ganske oksygenfattig. Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt hvorfor store bølger og elver skal være så farlig. Vi kan jo tross alt svømme. Det var omtrent i fjerde stryket at jeg ble fint satt på plass av elven. Nesten helt i begynnelsen av det lange stryket ble båte min veltet. Prosedyren er da å holde fast i båten og padleåren, snu båten med et tau på undersiden, og hoppe oppi igjen. Dette gikk forsvåvidt fint i stille vann, men var litt verre i dette tilfelle. Båten ble revet ut av hånden min, og åren holdt meg bare under så etterhver slapp jeg den også. Fra båten veltet til jeg var skuteløs hadde jeg ingen anelse om hvor opp var. Et triks da er å blåse ut litt bobler og se hvilken vei de går. Dette kom jeg overhodet ikke på der og da. Taktikken min var derfor å slappe av for å spare oksygen mens jeg fløt til overflaten. Dette fungerte ganske dårlig. Etter en stund begynte jeg bare å svømme den veien jeg trodde var opp, og til stor glede fant jeg overflaten, og dens friske luft.
Litt videre nedover elven kom vi til en eksotisk liten bukt, med fin natur langsvannkanten, og noen artige steinformasjoner. Guiden vår sa ett eller annet og pekte innover bukten. Jeg padlet bort og fikk et litt bedre overblikk av hvordan det så ut der, jeg hadde nemlig mistet den ene linsen i et stryk. Når jeg kom tilbake så guiden litt dumt på meg og lurte på hvorfor jeg padlet bort når han akkurat hadde forklart at det bodde en krokodille der.
Et par stryk lengre nede kom vi til en plass hvor det var veldig, veldig, veldig viktig at vi holdt til høyre. Guiden dro først, og vi skulle følge etter. Guiden holdt godt til høyre. Arild kom bak og kom litt lengre til venstre. Jeg kom bak Arild og kom litt lengre til venstre igjen. Når jeg kom over "kulen" og så hvordan stryket så ut, så jeg at jeg kom såvidt til høyre for hva i mine øyne så ut som den sikre død. TK kom bak meg igjen og holdt enda litt mer til venstre. Av en eller annen merkelig grunn kantret ikke båten hans og han gled pent og pyntelig gjennom feil side av stryket. Guiden var like overrasket som oss, og sa at TK nettopp hadde åpnet en ny rute i elven. Av og til følger det med et kamerateam som selger filmen av raftingen etterpå. Guiden fortalte også at hadde de vært her nå ville ikke han hatt jobb lengre. Etter en litt alvorlig skjennepreken om at vi måtte gjøre som de sa fortsatte vi nedover elven. Og neste helg skal jeg rafte.
torsdag 11. november 2010
Roadtrip
Jeg skulle egentlig porsjonere ut resten av turen over flere dager, men siden det er så mye problemer med å komme seg på nett tar vi hele greien på en gang. Første stop på veien var Swakopmund.
Swakopmund er en kystby som består av gjestehus, backpacker-steder, sommerhus og ulike aktivitetstilbud. I forhold til Afrika ellers er byen unaturlig rein. Bygningene har vestlig preg, og det kan mange steder virke som du er tilbake i Europa. Det er likevel noe merkelig og unaturlig med byen. Det er få detaljer og alt virker overdrevent planlagt. Det blir litt som om noen har forstørret en lekeby, og du har en konstant følelse av at noe ikke stemmer, selv om det er vanskelig å sette fingeren på det. Denne følelsen danner likevel av etterhvert. Til tross for at annethver bygning her er en eller annen form for overnattingsmulighet var det faktisk ikke lett å finne et ledig sted. En plass var faktisk fullbooket fordi 26 norske studenter fra en folkehøyskole hadde overtatt hele stedet!
Vi flyttet litt rundt på oss i de tre dagene som vi tilbringte i Swakopmund, og bodde på forskjellige gjestehus, og en natt i en bungalow. Vi traff en hel bråte med norske folkehøyskole-studenter, som nevnt tidligere. Disse var på gjennomreise i Afrika, og hadde begynt i Sør-Afrika. Vi traff også en lokal gjeng på en pub som vi tok en øl eller to med. De fortalte at Swakopmund var et samlingspunkt runt nyttår, og at det kom folk fra hele sørlige Afrika for å feire nyttårsaften.
Rett ved byen begynner også Nabib-ørkenen, med hollywoodaktige, rødlige sanddyner. Den strekker seg fra helt til kysten, og er en artig liten detalje i landskapet. Denne ørkenen har vi hatt det mye gøy med. Tirsdag 2/11 tok vi kontakt med en tidligere nevnt tysker som hadde over en tidsperiode på ti år bygget seg opp et imponerende ski-arsenal. Vi dro ut i ørkenen til en svær sanddyne som het Matterhorn. Her dro han frem slalomski og telemarkski, og en kjølebag med øl. Jeg har tidligere tenkt at den eneste ulempen med å tilbringe november i Afrika er at jeg går glipp av begynnelsen av ski-sesongen. Jeg kan nå rekke en lang tunge til alle der hjemme, og spesielt medlemmer av Ekspedisjonslauget, og fortelle at jeg har stått på telemark i Namibia, i føre som tilsvarer puddersnø i 20 minus. Sanden er selvfølgelig litt tyngre enn snø og krever litt omstilling, men det er faktisk et godt underlag for ski. Den eneste ulempen er at når du faller ender du opp med sand i alle kroppsåpninger. Det er selvfølgelig også mye jobb å klatre opp sanddynen igjen mellom hver tur, men dette blir jo bare et ledd i treningen. Når vi etterhvert ble sliten og solbrent avsluttet vi skiøkten med afterski bestående av bailies og øl (hver for seg). Før vi skilte lag fikk vi også en liten omvisning rundt i Swakopmund. Vi dro blandt annet til en saltfabrikk hvor vi tok et morsomt bilde av oss med ski foran et fjell av salt.
Tirsdag 3/11 begynte vi en tredagerstur hjemmover mot Zambia. Vi kjørte først til Windhoek, hovedstaden i Namibia, hvor vi skulle tilbringe en natt, og planlegge turen hjemover. Vi kom frem omtrent når det ble mørkt, og dro tidlig neste morgen. Jeg vet derfor lite om Windoek, og hopper videre til neste etappe.
Onsdag bestemte vi oss for å reise øst gjennom Kalahariørkenen i Botswana, og videre nord tilbake til Livingstone. Denne ørkenen er et stilig landskap, flatt og uendelig langt, når du står litt høyere enn landskapet ellers ser det ut som om du kan se til verdens ende i alle himmelretninger. Det er også en del fjell i horisonten med de merkeligste formasjoner. På veien kjørte vi nesten over en skilpadde som krysset veien. Vi stoppet og lekte litt med denne, og den svarte med å pisse på Arild. Jeg liker den skilpadden. Av andre dyr så vi faktisk struts, som er en stor industri i Botswana.
Omtrent 200 kilometer fra Maun, endestoppet vårt for den dagen, begynte drivstofflampen og lyse. Dette var egentlig ikke noe problem ettersom det var en landsby som vi kjørte gjennom på veien. Når vi kom dit var bensinstasjonen tom for bensin. Dette derimot, var et problem. Resten av turen gikk derfor i 60 km/t, uten airkondition, og med et bekymret uttrykk i ansiktet. Det er selvfølgelig mulig å sove i bilen, men det er lite lurt med tanke på ville dyr og landeveisrøvere. Av en eller annen absurd grunn kom vi oss helt frem, til tross for at bensinmåleren hadde lagt seg flatt 100 kilometer fra byen. I Maun bodde vi på et gjestehus som besto av bungalower i et jungellandskap. Det var et fantastisk gjennomført stilrent område, som gav deg følelsen av å være i den villeste afrikanske jungel. Når vi kom frem ble vi servert øl og satt rundt et bål som brant gjennom hele natten. Maun er forresten Botswanas turist-hovedstad, og ligger rett med det dyrerike Okavangodeltaet, som er verdens største innlandsdelta.
Neste dag dro vi nordover mot Zambia og Livingstone. Det finnes en kort vei dit gjennom turistmagneten Chobe Nasjonalpark, men for å bruke den trenger du 4x4 og en ganske robust bil. Vi valgte derfor den lange veien rundt, en litt kjedeligere, og lengre vei, men med god veistandard (vanligvis når jeg skriver god standard er det ganske dårlig i forhold i til norsk standard, men når jeg snakker om veier er det mye det samme). Etter omtrent seks timer kom vi frem til Zambesi river som skiller landene. Her måtte i vi en ferge over elven for å komme til Zambia. Dette ble en litt spesiell opplevelse. Fergen så svært hjemmesnekret og improvisert ut, og virket ikke direkte trygg. At det er krokodiller i vannet gjør ikke saken mye bedre. Fergen kom frem til stranden og senket en landgang så bilene kunne kjøre på. Det var plass til to trailere, to biler, og en horde av folk. Når fergen var full løftet de opp landgangen til tross for at folk fremdeles holdt på å stige ombord. For disse folkene var det bare å komme seg av landgangen før den ble for bratt til å stå på. Hele situasjonen var så absurd at vi ikke kunne gjøre annet enn å le.
Fremme på zambisk side av elven av elven måtte vi gjennom grensekontrollen. Dette gikk ikke helt etter planen. Når vi studerer i Zambia trenger vi en study-permit som gir oss tillatelse til dette. Denne hadde vi enna ikke fått. Av de tidligere gruppen norske studenter er det faktisk ingen som har fått tillatelsen før de har fullført praksisen og dratt hjem. Grensevakten gav oss derfor 4 dager til å få oppklart oppholdstillatelsen vår i landet før vi ville bli klasifisert som ulovlig immigrant. Dette ville vært god tid hvis det ikke hadde vært fredag kveld.
Jeg er nå hjemme igjen i Livingstone, med fornyet oppholdstillatelse og ingen varige mén. Turen har vært helt fantastisk med mange opplevelser, og mye morro. Denne uken jobber jeg på barselavdelingen på sykehuset, og neste uke drar jeg til landsbyen Mwandi for to uker. Der er jeg ikke helt sikker på hva opplegget blir, men jeg regner med å jobbe med ett eller annet realtert til helse i afrikas mer grisendte strøk. Dette gleder jeg meg stort til, og det skal bli spennende å oppleve afrikas mindre siviliserte områder for en lengre periode.
Swakopmund er en kystby som består av gjestehus, backpacker-steder, sommerhus og ulike aktivitetstilbud. I forhold til Afrika ellers er byen unaturlig rein. Bygningene har vestlig preg, og det kan mange steder virke som du er tilbake i Europa. Det er likevel noe merkelig og unaturlig med byen. Det er få detaljer og alt virker overdrevent planlagt. Det blir litt som om noen har forstørret en lekeby, og du har en konstant følelse av at noe ikke stemmer, selv om det er vanskelig å sette fingeren på det. Denne følelsen danner likevel av etterhvert. Til tross for at annethver bygning her er en eller annen form for overnattingsmulighet var det faktisk ikke lett å finne et ledig sted. En plass var faktisk fullbooket fordi 26 norske studenter fra en folkehøyskole hadde overtatt hele stedet!
Vi flyttet litt rundt på oss i de tre dagene som vi tilbringte i Swakopmund, og bodde på forskjellige gjestehus, og en natt i en bungalow. Vi traff en hel bråte med norske folkehøyskole-studenter, som nevnt tidligere. Disse var på gjennomreise i Afrika, og hadde begynt i Sør-Afrika. Vi traff også en lokal gjeng på en pub som vi tok en øl eller to med. De fortalte at Swakopmund var et samlingspunkt runt nyttår, og at det kom folk fra hele sørlige Afrika for å feire nyttårsaften.
Rett ved byen begynner også Nabib-ørkenen, med hollywoodaktige, rødlige sanddyner. Den strekker seg fra helt til kysten, og er en artig liten detalje i landskapet. Denne ørkenen har vi hatt det mye gøy med. Tirsdag 2/11 tok vi kontakt med en tidligere nevnt tysker som hadde over en tidsperiode på ti år bygget seg opp et imponerende ski-arsenal. Vi dro ut i ørkenen til en svær sanddyne som het Matterhorn. Her dro han frem slalomski og telemarkski, og en kjølebag med øl. Jeg har tidligere tenkt at den eneste ulempen med å tilbringe november i Afrika er at jeg går glipp av begynnelsen av ski-sesongen. Jeg kan nå rekke en lang tunge til alle der hjemme, og spesielt medlemmer av Ekspedisjonslauget, og fortelle at jeg har stått på telemark i Namibia, i føre som tilsvarer puddersnø i 20 minus. Sanden er selvfølgelig litt tyngre enn snø og krever litt omstilling, men det er faktisk et godt underlag for ski. Den eneste ulempen er at når du faller ender du opp med sand i alle kroppsåpninger. Det er selvfølgelig også mye jobb å klatre opp sanddynen igjen mellom hver tur, men dette blir jo bare et ledd i treningen. Når vi etterhvert ble sliten og solbrent avsluttet vi skiøkten med afterski bestående av bailies og øl (hver for seg). Før vi skilte lag fikk vi også en liten omvisning rundt i Swakopmund. Vi dro blandt annet til en saltfabrikk hvor vi tok et morsomt bilde av oss med ski foran et fjell av salt.
Tirsdag 3/11 begynte vi en tredagerstur hjemmover mot Zambia. Vi kjørte først til Windhoek, hovedstaden i Namibia, hvor vi skulle tilbringe en natt, og planlegge turen hjemover. Vi kom frem omtrent når det ble mørkt, og dro tidlig neste morgen. Jeg vet derfor lite om Windoek, og hopper videre til neste etappe.
Onsdag bestemte vi oss for å reise øst gjennom Kalahariørkenen i Botswana, og videre nord tilbake til Livingstone. Denne ørkenen er et stilig landskap, flatt og uendelig langt, når du står litt høyere enn landskapet ellers ser det ut som om du kan se til verdens ende i alle himmelretninger. Det er også en del fjell i horisonten med de merkeligste formasjoner. På veien kjørte vi nesten over en skilpadde som krysset veien. Vi stoppet og lekte litt med denne, og den svarte med å pisse på Arild. Jeg liker den skilpadden. Av andre dyr så vi faktisk struts, som er en stor industri i Botswana.
Omtrent 200 kilometer fra Maun, endestoppet vårt for den dagen, begynte drivstofflampen og lyse. Dette var egentlig ikke noe problem ettersom det var en landsby som vi kjørte gjennom på veien. Når vi kom dit var bensinstasjonen tom for bensin. Dette derimot, var et problem. Resten av turen gikk derfor i 60 km/t, uten airkondition, og med et bekymret uttrykk i ansiktet. Det er selvfølgelig mulig å sove i bilen, men det er lite lurt med tanke på ville dyr og landeveisrøvere. Av en eller annen absurd grunn kom vi oss helt frem, til tross for at bensinmåleren hadde lagt seg flatt 100 kilometer fra byen. I Maun bodde vi på et gjestehus som besto av bungalower i et jungellandskap. Det var et fantastisk gjennomført stilrent område, som gav deg følelsen av å være i den villeste afrikanske jungel. Når vi kom frem ble vi servert øl og satt rundt et bål som brant gjennom hele natten. Maun er forresten Botswanas turist-hovedstad, og ligger rett med det dyrerike Okavangodeltaet, som er verdens største innlandsdelta.
Neste dag dro vi nordover mot Zambia og Livingstone. Det finnes en kort vei dit gjennom turistmagneten Chobe Nasjonalpark, men for å bruke den trenger du 4x4 og en ganske robust bil. Vi valgte derfor den lange veien rundt, en litt kjedeligere, og lengre vei, men med god veistandard (vanligvis når jeg skriver god standard er det ganske dårlig i forhold i til norsk standard, men når jeg snakker om veier er det mye det samme). Etter omtrent seks timer kom vi frem til Zambesi river som skiller landene. Her måtte i vi en ferge over elven for å komme til Zambia. Dette ble en litt spesiell opplevelse. Fergen så svært hjemmesnekret og improvisert ut, og virket ikke direkte trygg. At det er krokodiller i vannet gjør ikke saken mye bedre. Fergen kom frem til stranden og senket en landgang så bilene kunne kjøre på. Det var plass til to trailere, to biler, og en horde av folk. Når fergen var full løftet de opp landgangen til tross for at folk fremdeles holdt på å stige ombord. For disse folkene var det bare å komme seg av landgangen før den ble for bratt til å stå på. Hele situasjonen var så absurd at vi ikke kunne gjøre annet enn å le.
Fremme på zambisk side av elven av elven måtte vi gjennom grensekontrollen. Dette gikk ikke helt etter planen. Når vi studerer i Zambia trenger vi en study-permit som gir oss tillatelse til dette. Denne hadde vi enna ikke fått. Av de tidligere gruppen norske studenter er det faktisk ingen som har fått tillatelsen før de har fullført praksisen og dratt hjem. Grensevakten gav oss derfor 4 dager til å få oppklart oppholdstillatelsen vår i landet før vi ville bli klasifisert som ulovlig immigrant. Dette ville vært god tid hvis det ikke hadde vært fredag kveld.
Jeg er nå hjemme igjen i Livingstone, med fornyet oppholdstillatelse og ingen varige mén. Turen har vært helt fantastisk med mange opplevelser, og mye morro. Denne uken jobber jeg på barselavdelingen på sykehuset, og neste uke drar jeg til landsbyen Mwandi for to uker. Der er jeg ikke helt sikker på hva opplegget blir, men jeg regner med å jobbe med ett eller annet realtert til helse i afrikas mer grisendte strøk. Dette gleder jeg meg stort til, og det skal bli spennende å oppleve afrikas mindre siviliserte områder for en lengre periode.
mandag 8. november 2010
Namibia
Etter lang tid har jeg endelig funnet internett igjen. De neste bloggene som kommer har jeg skrevet på telefonen min, så de er kanskje litt korte.
Fredag 29/10 leide jeg, fire av jentene jeg reiser med og Arild, en sykepleier som spesialiserer seg innenfor psykiatri, en Toyota 8-seter for å utforske Afrika. Vi hadde da ti dager fri som vi kunne bruke som vi ville. Fra Livingstone kan man innen kort tid reise til Zimbabwe, Namibia og Botswana. Dagen før vi reiste greide vi endelig å bestemme oss, og valget endte med Namibia. Ettersom vi er så snille gutter og jenter fikk vi også med en sjåfør på kjøpet. Vi hadde derfor bil med lokal guide, og en god uke til å utforske sørlige Afrika. Lover og regler forandrer seg veldig fort i Zambia, og sannsynligvis i andre afrikanske land. I tillegg er det relativt dårlig forståelse av disse reglene, og ganske mye korrupsjon. Dette betyr at selv om du får oppholdstillatelse av èn person betyr ikke det at det er like lett neste gang, og det betyr heller ikke at det er gratis selv om det i teorien skal være det. Vi bar derfor veldig spente på denne turen. Hovedsakelig fordi vi skulle krysse landegrenser og derfor var avhengig av at en rekke ting gikk knirkefritt (erfaring tilsier at få administrative ting i Afrika går knirkefritt). Denne gangen gjorde det likevel det. I grensekontrollen satt det to artige og humoristiske karer som stemplet og godkjente uten å problematisere noe som helst. Når jeg sa at jeg var sykepleiestudent spurte den ene om jeg kunne sette injeksjoner. Dum som jeg var svarte jeg at det kunne jeg. Jeg vet fremdeles ikke om han tullet eller ikke, men jeg greide til slutt og komme meg unna å behandle et eller annet familiemedlem av han. Vi bestemte oss for å kjøre til kysten til turistbyen Swapkopmund. Dette ble en to dager lang roadtrip med lite pauser, men mye artig å se. Jeg traff en tysker her nede som hadde bodd her i ti år og slet med litt munndiarè. Jeg er derfor fullt oppdatert på Namibia, og spesielt Swapkopmund. Namibia er et ganske spesielt land. Landet er nesten fire ganger større enn Storbriania, men har under to millioner innbyggere. Hovedsakelig er dette fordi mye av landet består av ørken, og ellers lite tilgivende landskap. Hovedinntekten til Namibia kommer fra diamant-, og uranutgraving. Tyskeren, eller Fredrik som han heter, fortalte at mens han hadde bodd i Namibia hadde diamantindustrien blitt redusert, mens uranproduksjonen var i vekst. Uten å ha satt meg inn i diamantindustrien, tørr jeg påstå at det ikke akkurat er norske arbeidsforhold for arbeiderne der. Fredrik fortalte likevel at uranproduksjonen heller ikke var noe stort pluss for befolkningen i Namibia. Det kreves nemlig voldsomme mengder ferskvann i produksjonen, og i et land som stort sett består av ørken går dette hardt ut over vanntilgangen. Lokalbefolkningen sliter også med å tilpasse seg landets nye utvikling. De rødmalte himba-kvinnene (Google) trekker inn i byene for, som Fredrik så fint sa det, å få et stykke av en kake som allerede er spist opp. Namibia er likevel ikke et land hvor man blir deprimert av å være i. De fleste ser ut til å greie seg noenlunde, er hyggelige og ved godt humør. Her finnes foresten folk som snakker et stammefolk som bruker klikkelyder i språket. Mange har sikkert hørt dette i filmen "Gudene er gale" og andre steder. Det er fascinerende å høre på, og vi har begynt å bruke det i norsk også nå bare for moro. Jeg har byttet navn til [klikk]nut.
torsdag 28. oktober 2010
Devils Pool
Devils Pool
Lørdag 23. oktober bestemte vi oss for at vi hadde lyst å bade. Til tross for at vi bor rett ved Zambesi, afrikas fjerde største elv, er det ikke flust av plasser dette er mulig. Hovedsakelig er dette på grunn av det rike dyrelivet her som består av blandt annet krokodille og flodhest. Det er likevell noen steder som skal være trygge. Ett av disse stedene er "The boiling point" som er omtrent hvor Victoria Falls lander. Jeg hadde tidligere vært der og sett at det er en del strøm o.l. Vi valgte derfor å reise til Devils pool, som vi på dette stadiet trodde var et rolig og fint naturlig basseng ovenfor Victoria Falls.
Vi visste at vi måtte gå langs kanten av fossen for å komme omtrent til midten av det brede fossefallet. Vi spurte etter en guide på Jolly-boys, et lokalt back-packer-sted for å guide oss til Devils pool, men det var dessverre ingen tilgjengelig akkurat denne dagen. På en eller annen måte traff vi en kar rett etterpå som tilfeldigvis var guide akkurat dit og kunne ta oss med helt gratis. En av de første setningene i Lonely Planet guiden min er at ingenting i Afrika er gratis, men vi tok han nå på ordet.
Guiden var svært behjelpelig og ordnet taxi og inngangspenger til nasjonalparken, og alt gikk på skinner. Vi gikk ut av taxien omtrent ti minutter fra elven, og gikk derfra. Første hindring var en stryk, 30 meter bredt, som var demmet opp. Vannet gikk omtrent ti centimeter over kanten og kanten var omtrent ti centimeter bred. Vi måtte derfor balansere over denne, noe som ikke virker vanskelig, men vannet som går over kanten har en del kraft, og gjør det vanskelig å holde balansen. I tillegg hadde vi med oss kamera, mobil og andre verdisaker som ikke bør bli vått. Trygt over ble det ganske mye trasking gjennom småbekker og og kratt, og en del busker som hadde giftige torner.
Etterhvert måtte vi svømme over noen større elver med ganske sterk strøm. Guiden ropte noe voldsomt om at vi måtte svømme fortere, og når to av jentene drev litt nedover elven svømte han etter og hentet dem. Når vi var over så vi at elven sluttet omtrent 20 meter lengre nede til Victoria Falls og 108 meter ned til the boiling pot. I de neste del-elvene hvor vi måtte svømme var vi derfor godt motiverte til å hente frem litt ekstra krefter. (Det skal sies at det gikk et tau tvers over elven rett før fossen, så det var mulig å ta tak i dette og dra seg i land hvis man ikke greide å svømme mot strømmen.) Guiden fikk også med seg noen venner som passet på at vi ikke drev feil vei.
På dette stadiet var vi så forvirret og desorientert at vi bare gjorde det som guiden ropte at vi måtte gjøre. Når vi derfor gikk bort til kanten av fossen, og han hoppet uti vannet rett foran kanten fulgte vi bare etter. Vannet her gikk også over kanten, men litt under vannkanten var det en naturlig vegg som hindret at vi datt over. (Det er ganske vanskelig å forklare hvordan det faktisk så ut, og bildene sitter fast i kameraet. Hvis man søker på "Devils Pool" på google pictures ser du likevell hvordan det ser ut. I motsetning til disse bildene var det ganske mørkt og en del høyere vannstand.) Når vi hoppet ut i vannet holdt guiden seg fast i muren ved kanten og ba oss svømme bort til han. Vi samlet oss der mens guidens venner tok bilder av oss. Så la vi oss på magen og ålte oss utover kanten mens de i det dypere vannet holdt oss i beina. Liggende slik så vi rett ned til bunnen av fossen. Dette tror jeg er det mektigste synet jeg noenslinne har sett, og når du ligger der, halveis utenfor verdens største foss, mens du selv ligger i elven, og eneste sikring er en kar som holder deg i beina, er alt så absurd at det er vanskelig å fatte hva du egentlig holder på med.
Mens vi var i Devils Pool ble det plutselig bekmørkt, og tilbaketuren ble derfor gjennomført i svak månebelysning. Dette gjorde verken gåingen, svømmingen, eller balanseringen noe enklere. Mens vi balanserte over kanten, som var vårt første og siste hinder, så jeg plutselig noe i vannet noen meter foran meg som jeg var sikker på beveget seg. Jeg brukte all konsentrasjon på å holde balansen på muren, så når det jeg trodde var en flodhest dukket opp gjorde jeg meg klar til å hoppe av muren i elven bak meg. Sannsynligvis var det bare en kombinasjon av en stein, mørke, adrenalin og fantasi, men der og da følte jeg meg ytterst utsatt, og for å være helt ærlig en smule frykt.
Vi kom oss likevell trygt over til andre siden (såvidt, ettersom guiden reddet meg to ganger fra å falle i vannet), og trygt tilbake til gjestehuset vårt. En del ganger på på turen hadde guiden bedt oss sitte ned og være stille. Vi fant seinere ut at dette er fordi det ikke er lov å gå denne veien, og at turister som skal til Devils Pool må ta båt dit. Turen vår var med andre ord ikke helt etter retningslinjene. Vi fant også ut at grunnen til at denne veien var ulovlig var fordi det var ganske mange som hadde endt opp i bunnen av fossen... For de som skal til Victoria Falls vil jeg anbefale på det sterkeste å oppleve Devils Pool, men det kan nok være lurt å gjøre det gjennom et noe mer etablert byrå enn en kar du tilfeldigvis møter. Når vi var tilbake til sivilisasjonen viste det seg også at turen slett ikke var gratis, men med litt pruting betalte vi en ganske rimelig pris likevell.
Lørdag 23. oktober bestemte vi oss for at vi hadde lyst å bade. Til tross for at vi bor rett ved Zambesi, afrikas fjerde største elv, er det ikke flust av plasser dette er mulig. Hovedsakelig er dette på grunn av det rike dyrelivet her som består av blandt annet krokodille og flodhest. Det er likevell noen steder som skal være trygge. Ett av disse stedene er "The boiling point" som er omtrent hvor Victoria Falls lander. Jeg hadde tidligere vært der og sett at det er en del strøm o.l. Vi valgte derfor å reise til Devils pool, som vi på dette stadiet trodde var et rolig og fint naturlig basseng ovenfor Victoria Falls.
Vi visste at vi måtte gå langs kanten av fossen for å komme omtrent til midten av det brede fossefallet. Vi spurte etter en guide på Jolly-boys, et lokalt back-packer-sted for å guide oss til Devils pool, men det var dessverre ingen tilgjengelig akkurat denne dagen. På en eller annen måte traff vi en kar rett etterpå som tilfeldigvis var guide akkurat dit og kunne ta oss med helt gratis. En av de første setningene i Lonely Planet guiden min er at ingenting i Afrika er gratis, men vi tok han nå på ordet.
Guiden var svært behjelpelig og ordnet taxi og inngangspenger til nasjonalparken, og alt gikk på skinner. Vi gikk ut av taxien omtrent ti minutter fra elven, og gikk derfra. Første hindring var en stryk, 30 meter bredt, som var demmet opp. Vannet gikk omtrent ti centimeter over kanten og kanten var omtrent ti centimeter bred. Vi måtte derfor balansere over denne, noe som ikke virker vanskelig, men vannet som går over kanten har en del kraft, og gjør det vanskelig å holde balansen. I tillegg hadde vi med oss kamera, mobil og andre verdisaker som ikke bør bli vått. Trygt over ble det ganske mye trasking gjennom småbekker og og kratt, og en del busker som hadde giftige torner.
Etterhvert måtte vi svømme over noen større elver med ganske sterk strøm. Guiden ropte noe voldsomt om at vi måtte svømme fortere, og når to av jentene drev litt nedover elven svømte han etter og hentet dem. Når vi var over så vi at elven sluttet omtrent 20 meter lengre nede til Victoria Falls og 108 meter ned til the boiling pot. I de neste del-elvene hvor vi måtte svømme var vi derfor godt motiverte til å hente frem litt ekstra krefter. (Det skal sies at det gikk et tau tvers over elven rett før fossen, så det var mulig å ta tak i dette og dra seg i land hvis man ikke greide å svømme mot strømmen.) Guiden fikk også med seg noen venner som passet på at vi ikke drev feil vei.
På dette stadiet var vi så forvirret og desorientert at vi bare gjorde det som guiden ropte at vi måtte gjøre. Når vi derfor gikk bort til kanten av fossen, og han hoppet uti vannet rett foran kanten fulgte vi bare etter. Vannet her gikk også over kanten, men litt under vannkanten var det en naturlig vegg som hindret at vi datt over. (Det er ganske vanskelig å forklare hvordan det faktisk så ut, og bildene sitter fast i kameraet. Hvis man søker på "Devils Pool" på google pictures ser du likevell hvordan det ser ut. I motsetning til disse bildene var det ganske mørkt og en del høyere vannstand.) Når vi hoppet ut i vannet holdt guiden seg fast i muren ved kanten og ba oss svømme bort til han. Vi samlet oss der mens guidens venner tok bilder av oss. Så la vi oss på magen og ålte oss utover kanten mens de i det dypere vannet holdt oss i beina. Liggende slik så vi rett ned til bunnen av fossen. Dette tror jeg er det mektigste synet jeg noenslinne har sett, og når du ligger der, halveis utenfor verdens største foss, mens du selv ligger i elven, og eneste sikring er en kar som holder deg i beina, er alt så absurd at det er vanskelig å fatte hva du egentlig holder på med.
Mens vi var i Devils Pool ble det plutselig bekmørkt, og tilbaketuren ble derfor gjennomført i svak månebelysning. Dette gjorde verken gåingen, svømmingen, eller balanseringen noe enklere. Mens vi balanserte over kanten, som var vårt første og siste hinder, så jeg plutselig noe i vannet noen meter foran meg som jeg var sikker på beveget seg. Jeg brukte all konsentrasjon på å holde balansen på muren, så når det jeg trodde var en flodhest dukket opp gjorde jeg meg klar til å hoppe av muren i elven bak meg. Sannsynligvis var det bare en kombinasjon av en stein, mørke, adrenalin og fantasi, men der og da følte jeg meg ytterst utsatt, og for å være helt ærlig en smule frykt.
Vi kom oss likevell trygt over til andre siden (såvidt, ettersom guiden reddet meg to ganger fra å falle i vannet), og trygt tilbake til gjestehuset vårt. En del ganger på på turen hadde guiden bedt oss sitte ned og være stille. Vi fant seinere ut at dette er fordi det ikke er lov å gå denne veien, og at turister som skal til Devils Pool må ta båt dit. Turen vår var med andre ord ikke helt etter retningslinjene. Vi fant også ut at grunnen til at denne veien var ulovlig var fordi det var ganske mange som hadde endt opp i bunnen av fossen... For de som skal til Victoria Falls vil jeg anbefale på det sterkeste å oppleve Devils Pool, men det kan nok være lurt å gjøre det gjennom et noe mer etablert byrå enn en kar du tilfeldigvis møter. Når vi var tilbake til sivilisasjonen viste det seg også at turen slett ikke var gratis, men med litt pruting betalte vi en ganske rimelig pris likevell.
Hei igjen...
Nå har det vært stille ganske lenge. En veldig kort oppsummering for de siste ukene er at jeg har jobbet på sykehuset. Det skjer jo faktisk mye her, men det er litt upassende å skrive om alt. Jeg skal likevell skrive litt kort og komprimert.
Forrige uke jobbet jeg på medisinsk avdeling for kvinner. Avdelingen består hovedsakelig av et rom, som er delvis delt i to av en halvannen meter høy vegg på midten. Hver av de to delene har sengen på linjer langs begge veggene, og hele avdelingen har omtrent 20 senger. Som regel er de fleste opptatt, og sykdommene varierer fra dehyrering og underernæring til infeksjonssykdommer, og organsvikt. Mange har flere sykdommen, og de dårligste har som regel AIDS i tillegg.
Denne uken jobbet jeg på kirurgisk avdeling, og denne praksisen har nok vært den mest inntrykksrike så langt. Man skal ikke være pyse i Zambia for å få behandling her. Smertestillende er lite brukt, og har man amputert noe, holder det som regel med et par paracett når man våkner. En del småoperasjoner hvor det ville holdt med lokalbedøvelse kan gjøres uten noe som helst smertestillende, selv på små barn. Det skal likevell sies at de fleste har et litt annet forhold til smerte, og når man skal kuttes med kniv skal det jo tross alt gjøre vondt. Det er derfor ingen dårlig stemning på avdelingen, og selv de med stor smerter tar det (etter forholdene) med godt humør. Det er ganske beundringsverdig å se hvordan afrikanere biter i seg smerte og lidelse, og fortsetter livet sitt.
På fritiden blir det mye soving eller sosialisering. Hovedoppgaven min leverte jeg forrige uke, og før det har som regel all tiden gått til denne. Etter at jeg leverte oppgaven derimot har det blitt litt tid til å gjøre artige ting. Vi har blitt kjent med en del lokale folk her som vi finner på litt artige ting med. Nå er jeg litt usikker på om jeg har skrevet om dette før, men jeg har truffet en veninne her nede som jeg gikk på folkehøgskole med i Gol (hva er oddsen?), som har en kjæreste (Kai) her nede. Disse to sammen med en zambianer indisk opprinnelse (Akhil) har begynt å være en del sammen, og arangerer litt fester. Akhil er også sønnen til direktøren av favorittutestedet mitt, noe som i grunn er ganske greit.
Fra og med i dag har jeg fri til mandag 8. november. Da begynner jeg på en to ukers-praksis i Mwandi, en landsby litt utenfor Livingstone hvor jeg skal jobbe på noe helsestasjon-lignenende ute i "bushen". Dette blir en fin mulighet til å oppleve Afrika utenfor de store byene, og se litt hvordan dette fungerer. I friperioden min frem til det, skal jeg og jentene i tillegg til Arild, en psykiatrisk sykepleier fra Tromsø som også jobber på sykehuset vårt, reise litt rundt og se hva Afrika har å by på. Det skal sies at planen er å reise i morgen, men vi har fremdeles ikke bestemt oss for transportmiddel eller himmelretning. Avhengig av hvor vi ender opp kan det bli litt lite blogging de neste ukene, men jeg legger ut en fantastisk spennende blogg fra "Devils Pool" som dere kan kose dere med.
Forrige uke jobbet jeg på medisinsk avdeling for kvinner. Avdelingen består hovedsakelig av et rom, som er delvis delt i to av en halvannen meter høy vegg på midten. Hver av de to delene har sengen på linjer langs begge veggene, og hele avdelingen har omtrent 20 senger. Som regel er de fleste opptatt, og sykdommene varierer fra dehyrering og underernæring til infeksjonssykdommer, og organsvikt. Mange har flere sykdommen, og de dårligste har som regel AIDS i tillegg.
Denne uken jobbet jeg på kirurgisk avdeling, og denne praksisen har nok vært den mest inntrykksrike så langt. Man skal ikke være pyse i Zambia for å få behandling her. Smertestillende er lite brukt, og har man amputert noe, holder det som regel med et par paracett når man våkner. En del småoperasjoner hvor det ville holdt med lokalbedøvelse kan gjøres uten noe som helst smertestillende, selv på små barn. Det skal likevell sies at de fleste har et litt annet forhold til smerte, og når man skal kuttes med kniv skal det jo tross alt gjøre vondt. Det er derfor ingen dårlig stemning på avdelingen, og selv de med stor smerter tar det (etter forholdene) med godt humør. Det er ganske beundringsverdig å se hvordan afrikanere biter i seg smerte og lidelse, og fortsetter livet sitt.
På fritiden blir det mye soving eller sosialisering. Hovedoppgaven min leverte jeg forrige uke, og før det har som regel all tiden gått til denne. Etter at jeg leverte oppgaven derimot har det blitt litt tid til å gjøre artige ting. Vi har blitt kjent med en del lokale folk her som vi finner på litt artige ting med. Nå er jeg litt usikker på om jeg har skrevet om dette før, men jeg har truffet en veninne her nede som jeg gikk på folkehøgskole med i Gol (hva er oddsen?), som har en kjæreste (Kai) her nede. Disse to sammen med en zambianer indisk opprinnelse (Akhil) har begynt å være en del sammen, og arangerer litt fester. Akhil er også sønnen til direktøren av favorittutestedet mitt, noe som i grunn er ganske greit.
Fra og med i dag har jeg fri til mandag 8. november. Da begynner jeg på en to ukers-praksis i Mwandi, en landsby litt utenfor Livingstone hvor jeg skal jobbe på noe helsestasjon-lignenende ute i "bushen". Dette blir en fin mulighet til å oppleve Afrika utenfor de store byene, og se litt hvordan dette fungerer. I friperioden min frem til det, skal jeg og jentene i tillegg til Arild, en psykiatrisk sykepleier fra Tromsø som også jobber på sykehuset vårt, reise litt rundt og se hva Afrika har å by på. Det skal sies at planen er å reise i morgen, men vi har fremdeles ikke bestemt oss for transportmiddel eller himmelretning. Avhengig av hvor vi ender opp kan det bli litt lite blogging de neste ukene, men jeg legger ut en fantastisk spennende blogg fra "Devils Pool" som dere kan kose dere med.
søndag 10. oktober 2010
Sykdommer i Zambia
De fleste som har reist til sykden eller andre land et stykke utenfor vårt eget har merket seg at bakteriefloraen der er anderledes enn den vi er vant til. Dette er noe vi seks studenter alle har merket på kroppen, og har i tur og orden hatt en eller flere dager i sengen/på toalettet.
Før vi reiste fikk vi beskjed om å kjøpe vann eller koke kranvannet. Noe av det første vi gjorde når vi kom ned her var å hamstre inn et lite vannlager til hardere tider. Etterhvert syns jeg det ble litt flaut å kjøpe svære dunker med vann, når enkelte såvidt har penger til å fore familien sin. Jeg gikk derfor over til å koke vannet hjemme. Dette blir et lite prosjekt fordi når temperaturen i luften ligger rundt 40 grader blir dette aldri kaldt, og i den varmen er det lite kult å drikke varmt vann. Til slutt kastet jeg inn håndkle og begynte å drikke vannet rett fra kranen. Det har faktisk gått problemfritt, med untak av en liten episode som jeg ikke vil snakke om.
I tillegg til vanlig magesjau som man kan få overalt er det mange nye sykdommer som plutselig blir en del av hverdagen. Malaria er nok den som har mest innflytelse på hverdagen vår. Hver uke må vi ta malariatabletter, ikke for å bli imun mot malaria, men for å dempe symptomene nok til at vi rekker å få behandling før vi blir helt slått ut. I tillegg ender vi hver dag med å pakke sengen vår inn i myggnetting når vi legger oss (noe som ikke høres veldig omfattende ut, men likvell blir litt tiltak i lengden). Om kvelden bør vi også bruke lange bukser og lange ermer. Dette er som regel ikke noe problem i Norge, men når det er godt over 30 grader i kveldingen blir det likevell litt for mange plagg for komfort. Vi har også et høyt forbruk av myggspray, og jeg har nesten erstattet parfymen min med myggspray siden det likevell er det jeg lukter.
Hookworm er en liten parasitt som ligger i jord og venter på barbeinte uvitende nordmenn som trasker rundt på afrikas kontinent uten bekymring. Den biter seg så fast i fotsålen, graver seg inn i en vene og følger blodstrømmen til lungene. Derfra graver den seg gjennom lungen til luftrøret, kravler opp til svelget, ned spiserøret, og ender opp i magen. Der gjør den stort sett det samme som en bendelorm. (Litt enkelt forklart for å slippe å bruke latin o.l.) Hookworm hadde jeg ikke engang hørt om før jeg skulle ned hit, men nå ligger den nesten konstant i bakhodet mitt.
Tuberkulose er vi selfølgelig vaksinert mot gjennom BCGen. Dette er likevell ikke 100%. Det er faktisk ikke i nærheten av 100%. I Norge er det ganske utenkelig å få denne diagnosen, mens i Afrika tar den livet av 14 000 årilg. Vi har derfor hatt mange pasienter med TB på sykehuset, og pasientkontakten vi har hatt med disse, sammenlignet norske regler for isolasjon, vil sannsynligvis tilsvare å rulle rundt i en åker av sykdommen. Vi har derfor tatt tester før vi reiste, og skal ta tester når vi kommer tilbake for å se hvordan dette kan ende. Det går nok bra skal dere se :) Vi norske studenter holder oss litt tilbake i forhold til de andre helsearbeiderne her.
HIV / Aids er selvfølgelig den store skrekken for alle oss her nede. En av de første dagene her fikk vi litt opplæring fra skolen i hvordan vi skulle beskytte oss fra nålestikk o.l. når vi jobbet på sykehuset. Dette er selvfølgelig noe som vi er påpasselig på hjemme også, men når 17% av befolkningen, og en sannsynligvis høyere andel av pasienter på sykehus, er bærere av HIV-viruset blir plutselig motivasjonen for å behandle brukte måler med respekt litt større. Vi ble fortalt at det var ikke lenge siden en norsk student stakk seg på en nål brukt på en HIV-positiv pasient. Angående one-night-stands, er det egentlig ikke noe å lure på.
I samtaler med lokale studenter har vi ofte snakket om forskjellene i sykdommer i Norge og Zambia. Det som overrasket meg litt var at veldig mange her nede tror USA skapte HIV-viruset for å utslette den svarte mann, men at det slo tilbake og smittet hvite også. Når jeg tenker på det i etterkant er det kanskje ikke urimelig å tro men tanke på hvordan den hvite mann har behandlet afrikansere gjennom tidende.
Det er mange andre klipe sykdommer her som tyfoidfeber, hepatitt A til Å, bilharzia, og et utall andre som jeg ikke husker navnet på
For de som syns at det er lite oppdateringer på hva jeg faktisk holder på med for tiden er dette fordi jeg i forrige, og denne uken skriver bacheloroppgave, og ikke gjør noe vært å skrive om. Det er faktisk utrolig kjedelig å sitte inne i to uker når afrikas eventyr er rett utenfor døren, men må man så må man
Før vi reiste fikk vi beskjed om å kjøpe vann eller koke kranvannet. Noe av det første vi gjorde når vi kom ned her var å hamstre inn et lite vannlager til hardere tider. Etterhvert syns jeg det ble litt flaut å kjøpe svære dunker med vann, når enkelte såvidt har penger til å fore familien sin. Jeg gikk derfor over til å koke vannet hjemme. Dette blir et lite prosjekt fordi når temperaturen i luften ligger rundt 40 grader blir dette aldri kaldt, og i den varmen er det lite kult å drikke varmt vann. Til slutt kastet jeg inn håndkle og begynte å drikke vannet rett fra kranen. Det har faktisk gått problemfritt, med untak av en liten episode som jeg ikke vil snakke om.
I tillegg til vanlig magesjau som man kan få overalt er det mange nye sykdommer som plutselig blir en del av hverdagen. Malaria er nok den som har mest innflytelse på hverdagen vår. Hver uke må vi ta malariatabletter, ikke for å bli imun mot malaria, men for å dempe symptomene nok til at vi rekker å få behandling før vi blir helt slått ut. I tillegg ender vi hver dag med å pakke sengen vår inn i myggnetting når vi legger oss (noe som ikke høres veldig omfattende ut, men likvell blir litt tiltak i lengden). Om kvelden bør vi også bruke lange bukser og lange ermer. Dette er som regel ikke noe problem i Norge, men når det er godt over 30 grader i kveldingen blir det likevell litt for mange plagg for komfort. Vi har også et høyt forbruk av myggspray, og jeg har nesten erstattet parfymen min med myggspray siden det likevell er det jeg lukter.
Hookworm er en liten parasitt som ligger i jord og venter på barbeinte uvitende nordmenn som trasker rundt på afrikas kontinent uten bekymring. Den biter seg så fast i fotsålen, graver seg inn i en vene og følger blodstrømmen til lungene. Derfra graver den seg gjennom lungen til luftrøret, kravler opp til svelget, ned spiserøret, og ender opp i magen. Der gjør den stort sett det samme som en bendelorm. (Litt enkelt forklart for å slippe å bruke latin o.l.) Hookworm hadde jeg ikke engang hørt om før jeg skulle ned hit, men nå ligger den nesten konstant i bakhodet mitt.
Tuberkulose er vi selfølgelig vaksinert mot gjennom BCGen. Dette er likevell ikke 100%. Det er faktisk ikke i nærheten av 100%. I Norge er det ganske utenkelig å få denne diagnosen, mens i Afrika tar den livet av 14 000 årilg. Vi har derfor hatt mange pasienter med TB på sykehuset, og pasientkontakten vi har hatt med disse, sammenlignet norske regler for isolasjon, vil sannsynligvis tilsvare å rulle rundt i en åker av sykdommen. Vi har derfor tatt tester før vi reiste, og skal ta tester når vi kommer tilbake for å se hvordan dette kan ende. Det går nok bra skal dere se :) Vi norske studenter holder oss litt tilbake i forhold til de andre helsearbeiderne her.
HIV / Aids er selvfølgelig den store skrekken for alle oss her nede. En av de første dagene her fikk vi litt opplæring fra skolen i hvordan vi skulle beskytte oss fra nålestikk o.l. når vi jobbet på sykehuset. Dette er selvfølgelig noe som vi er påpasselig på hjemme også, men når 17% av befolkningen, og en sannsynligvis høyere andel av pasienter på sykehus, er bærere av HIV-viruset blir plutselig motivasjonen for å behandle brukte måler med respekt litt større. Vi ble fortalt at det var ikke lenge siden en norsk student stakk seg på en nål brukt på en HIV-positiv pasient. Angående one-night-stands, er det egentlig ikke noe å lure på.
I samtaler med lokale studenter har vi ofte snakket om forskjellene i sykdommer i Norge og Zambia. Det som overrasket meg litt var at veldig mange her nede tror USA skapte HIV-viruset for å utslette den svarte mann, men at det slo tilbake og smittet hvite også. Når jeg tenker på det i etterkant er det kanskje ikke urimelig å tro men tanke på hvordan den hvite mann har behandlet afrikansere gjennom tidende.
Det er mange andre klipe sykdommer her som tyfoidfeber, hepatitt A til Å, bilharzia, og et utall andre som jeg ikke husker navnet på
For de som syns at det er lite oppdateringer på hva jeg faktisk holder på med for tiden er dette fordi jeg i forrige, og denne uken skriver bacheloroppgave, og ikke gjør noe vært å skrive om. Det er faktisk utrolig kjedelig å sitte inne i to uker når afrikas eventyr er rett utenfor døren, men må man så må man
tirsdag 5. oktober 2010
En vanlig dag i Livingstone
Jeg tenkte eg skulle skrive litt om hverdagen her i Livingstone. Forrige har jeg jobbet på Livingstone General Hospital. Vi skal jobbe en uke på fire ulike avdelinger, og den første uken har jeg vært på barneavdelingen. Det har vært mildt sagt inntrykksrikt. Å hoppe rett fra det norske helsevesenet til det zambiske er en stor forandring, og forskjellene i tilgang på resurser er stor. De fleste pasientene på norske sykehus ville sannsynligvis ikke engang blitt innlagt her nede, så de barna som kommer inn på sykehuset her er virkelig syke. Selv har jeg aldri jobbet med barn før, så det har vært mange tøffe situasjoner. Sykepleierne, sykepleiestudentene og legene her gjør likevell en fantastisk jobb i situasjonen de er i. Det er virkelig lærerikt å følge med på hvordan de bruker de resursene de har tilgang til. Hvem skulle trodd at strikket i enden av en engangshanske er et utmerket stasebånd for barn?
Maten her nede er ikke akkurat norsk, men det er likevell ikke det mest fremmende jeg har smakt. Den største forskjellen er at der hvor vi bruker poteter, ris eller pasta bruker de ishima, en slags maisgrøt som har samme konsistens som sammenpresset ris. Det er slett ikke verst, relativt smakløst på lik linje med de norske alternativene. Det spises med kjøtt, kylling og andre retter, og en saus. Man pakker ishimaen sammen og ruller den til en ball, så lager man en grop med fingeren og bruker det som en slags skjei. Ikke ulikt slik du graver opp dip med chips. Jeg har selvfølgelig spist en del rare ting også. Det merkeligste er nok krokodille. Som jeg, i tillegg til krokodillepaien, nå også har spist fra grillen. Veldig godt kjøtt, omtrent som en veldig fast kylling. De grillet også ett-eller-annet antilopelignende dyr som hadde noe av det møreste og mest smakfulle kjøttet jeg har smakt. Jeg har prøvd i flere dager å finne ut hva det egentlig var, men uten hell så langt. I den lokale Spar-butikken (jada. Spar har de) selger de stekte larver, så dette er neste prosjekt.
Før jeg reiste ned hit tenkte jeg at jeg måtte låse meg inne om kveldene, og alltid være påpasselig med folk jeg hadde rundt meg. Det fant jeg fort ut var lite nødvendig. Folk er svært vennlig, og jeg har vært ute på byen flere ganger siden jeg kom hit uten å ha følt meg utrygg noen på noen som helst måte. Det er faktisk lettere å slippe seg løs her, og mens jeg stort sett ikke danser i Norge har jeg våknet opp her med støle bein. Mange forbinder likevel hvite folk med penger. Det er derfor nødvendig å være litt skeptisk når man møter nye folk, ihvertfall til man begynner å bli trygg på kulturen, og lærer seg å kjenne igjen de som er ute etter pengene dine, og de som bare er her for å ha det gøy. Det er likevel viktig å huske på hvor fattige mange her, og selv om det er en dårlig idé å kaste penger rundt seg, er det noen situasjoner der det kan være riktig å dele med seg.
Kulturen her er absurd ulik min egen, så i begynnelsen var det svært vanskelig å vite hva man skulle gjøre, og si, og når man tråkket i salaten. Det går likevell sakte men sikkert fremover, og det livet her blir generelt litt lysere med å leve med en litt mer afrikansk tenkemåte (dette må selvfølgelig settes i lys av at jeg har mat på bordet og tak over hodet). Hakuna Matata er selvfølgelig globalt kjent etter Løvenes Konge, men jeg visste faktisk ikke at dette er brukt i Afrika, og frasen er lik på de fleste språk i Afrika (og det er 72 bare i Zambia).
Maten her nede er ikke akkurat norsk, men det er likevell ikke det mest fremmende jeg har smakt. Den største forskjellen er at der hvor vi bruker poteter, ris eller pasta bruker de ishima, en slags maisgrøt som har samme konsistens som sammenpresset ris. Det er slett ikke verst, relativt smakløst på lik linje med de norske alternativene. Det spises med kjøtt, kylling og andre retter, og en saus. Man pakker ishimaen sammen og ruller den til en ball, så lager man en grop med fingeren og bruker det som en slags skjei. Ikke ulikt slik du graver opp dip med chips. Jeg har selvfølgelig spist en del rare ting også. Det merkeligste er nok krokodille. Som jeg, i tillegg til krokodillepaien, nå også har spist fra grillen. Veldig godt kjøtt, omtrent som en veldig fast kylling. De grillet også ett-eller-annet antilopelignende dyr som hadde noe av det møreste og mest smakfulle kjøttet jeg har smakt. Jeg har prøvd i flere dager å finne ut hva det egentlig var, men uten hell så langt. I den lokale Spar-butikken (jada. Spar har de) selger de stekte larver, så dette er neste prosjekt.
Før jeg reiste ned hit tenkte jeg at jeg måtte låse meg inne om kveldene, og alltid være påpasselig med folk jeg hadde rundt meg. Det fant jeg fort ut var lite nødvendig. Folk er svært vennlig, og jeg har vært ute på byen flere ganger siden jeg kom hit uten å ha følt meg utrygg noen på noen som helst måte. Det er faktisk lettere å slippe seg løs her, og mens jeg stort sett ikke danser i Norge har jeg våknet opp her med støle bein. Mange forbinder likevel hvite folk med penger. Det er derfor nødvendig å være litt skeptisk når man møter nye folk, ihvertfall til man begynner å bli trygg på kulturen, og lærer seg å kjenne igjen de som er ute etter pengene dine, og de som bare er her for å ha det gøy. Det er likevel viktig å huske på hvor fattige mange her, og selv om det er en dårlig idé å kaste penger rundt seg, er det noen situasjoner der det kan være riktig å dele med seg.
Kulturen her er absurd ulik min egen, så i begynnelsen var det svært vanskelig å vite hva man skulle gjøre, og si, og når man tråkket i salaten. Det går likevell sakte men sikkert fremover, og det livet her blir generelt litt lysere med å leve med en litt mer afrikansk tenkemåte (dette må selvfølgelig settes i lys av at jeg har mat på bordet og tak over hodet). Hakuna Matata er selvfølgelig globalt kjent etter Løvenes Konge, men jeg visste faktisk ikke at dette er brukt i Afrika, og frasen er lik på de fleste språk i Afrika (og det er 72 bare i Zambia).
mandag 4. oktober 2010
Fotballturnering og booze-cruise
Jeg har truffet overaskende mange nordmenn her som tar ulike utdanninger eller jobber i hjelpekorpset. Denne søndagen var vi faktisk nok til å lage et fotballag, Mzungu (hvit) Wilderbeasts (et eller annet dyr). Det var nemelig en fotballturnering da, og vi stilte gladlig opp for å delta. Siden vi skulle spille på en søndag spurte vi om vi kunne få kampenene våre litt seint på dagen. Det fikk vi, men vi hadde glemt å ta høyde for temperaturen da ligger litt under 40 grader. I tillegg hadde jeg av en eller annen merkelig grunn tatt på meg en svart bukse. Det ble en varm affære, men var helt fantastisk gøy.
Vi spilte tre kamper mot noen lag som var noenlunde like gode som oss, til tross for at de var mellom 10 og 16 år hele gjengen, og de fleste spilte barbeint. Vi spilte uavgjort de to første kampene, og var relativt fornøyd med å være ubeseiret. Den siste kampen tapte vi desverre, men det skal sies at det var en jente på det laget som hadde vært med på det zambiske kvinnelandslaget, og som sikkert kunne banket meg om hun ønsket det. Jeg var likevell fornøyd med å ha greid å gjennomføre kampene uten å kollapse i en dam av svette. jeg må likevell innrømme at jeg tok den siste kampen som keeper for å slippe å løpe (nei, det var ikke derfor vi tapte). Mellom kampene hadde vi en liten halvtimes pause for å kjøle oss ned og rehydrere oss. Denne pausen brukte jeg blandt annet til å spille sjakk med noen zambianere. Det ble 1-1, og en uavgjort siden jeg måtte løpe til neste kamp.
Når vi var ferdig med fotballen dro vi rett på booze-cruz. Det besto av en båt, som egentlig så mer ut som en toetasjers pub som noen hadde revet veggene av og plassert på noen flyteelement, og fri tilgang på øl og sprit. Det ble naturligvis en suksess, og fantastisk god stemning. Det var 17 passasjerer med på båten, og 14 av dem var norske. Det er ganske sært å kunne reise til Zambia og finne nordmenn hvor enn du snur deg, men det sier vell litt om hvor mye nordmenn reiser. Når båten hadde kjørt i en liten halvtime kom det en krokodille svømmende mot oss, holdt seg fast i båten, og haiket et lite stykke. Jeg har sett krokodiller før, men å se en krokodille i sitt naturlige element er noe helt annet. I tillegg til krokodille så vi også flodhester.
Vi fikk en artig historie fra en av de lokale om hvordan flodhesten kom seg ut i vannet: Da Gud skapte flodhesten gikk den kun på land. Fordi det var så varmt på land, spurte flodhesten om ikke Gud kunne putte den i vannet, der det var kjøligere. Gud ville ikke dette fordi flodhesten ville spise opp all fisken. Flodhesten lovte å ikke spise noe, og ba Gud om gi den et forsøk. Gud gikk med på dette, og flodhesten greide å ikke spise noe av fisken. Det er derfor flodhestene gaper så høyt når den ligger i vannet, så Gud kan se at den ikke har fisk i munnen.
Da vi kom tilbake til fast grunn ble det en pub-til-pub-runde rundt i Livingstone med dansing og god øl. Det er visstnok litt mangel på Mosi, den lokale øllen, så vi gikk litt etter hvor den fremdeles var til salgs. Formen dagen etterpå tilsa at jeg hadde funnet nok Mosi
Vi spilte tre kamper mot noen lag som var noenlunde like gode som oss, til tross for at de var mellom 10 og 16 år hele gjengen, og de fleste spilte barbeint. Vi spilte uavgjort de to første kampene, og var relativt fornøyd med å være ubeseiret. Den siste kampen tapte vi desverre, men det skal sies at det var en jente på det laget som hadde vært med på det zambiske kvinnelandslaget, og som sikkert kunne banket meg om hun ønsket det. Jeg var likevell fornøyd med å ha greid å gjennomføre kampene uten å kollapse i en dam av svette. jeg må likevell innrømme at jeg tok den siste kampen som keeper for å slippe å løpe (nei, det var ikke derfor vi tapte). Mellom kampene hadde vi en liten halvtimes pause for å kjøle oss ned og rehydrere oss. Denne pausen brukte jeg blandt annet til å spille sjakk med noen zambianere. Det ble 1-1, og en uavgjort siden jeg måtte løpe til neste kamp.
Når vi var ferdig med fotballen dro vi rett på booze-cruz. Det besto av en båt, som egentlig så mer ut som en toetasjers pub som noen hadde revet veggene av og plassert på noen flyteelement, og fri tilgang på øl og sprit. Det ble naturligvis en suksess, og fantastisk god stemning. Det var 17 passasjerer med på båten, og 14 av dem var norske. Det er ganske sært å kunne reise til Zambia og finne nordmenn hvor enn du snur deg, men det sier vell litt om hvor mye nordmenn reiser. Når båten hadde kjørt i en liten halvtime kom det en krokodille svømmende mot oss, holdt seg fast i båten, og haiket et lite stykke. Jeg har sett krokodiller før, men å se en krokodille i sitt naturlige element er noe helt annet. I tillegg til krokodille så vi også flodhester.
Vi fikk en artig historie fra en av de lokale om hvordan flodhesten kom seg ut i vannet: Da Gud skapte flodhesten gikk den kun på land. Fordi det var så varmt på land, spurte flodhesten om ikke Gud kunne putte den i vannet, der det var kjøligere. Gud ville ikke dette fordi flodhesten ville spise opp all fisken. Flodhesten lovte å ikke spise noe, og ba Gud om gi den et forsøk. Gud gikk med på dette, og flodhesten greide å ikke spise noe av fisken. Det er derfor flodhestene gaper så høyt når den ligger i vannet, så Gud kan se at den ikke har fisk i munnen.
Da vi kom tilbake til fast grunn ble det en pub-til-pub-runde rundt i Livingstone med dansing og god øl. Det er visstnok litt mangel på Mosi, den lokale øllen, så vi gikk litt etter hvor den fremdeles var til salgs. Formen dagen etterpå tilsa at jeg hadde funnet nok Mosi
Safari
Det tok nesten to uker, men endelig har jeg vært på safari. Det var ikke engang vår idé, men Luke, husverten vår, som spurte om vi skulle ta en runde i parken (nasjonalparken). Han tok pickupen sin og festet et rammeverk med benker på baki. Så kjørte vi til inngangsporten hvor han leide en guide til å bli med. Det første som overrasket meg var hvor stor tettheten av dyr var. Det var alltid noe å se på, og før zabraen forsvant kom det en giraff, eller en villsvinfamilie forbi. Fun fact om giraffen: Den går med begge beina fra hver side om gangen. Begge beina på venstreside, også begge beina på høyresiden. Det er visstnok ingen andre dyr som gjør det, og når du først legger merke til det er det fantastisk artig å se på. En oppsummering av dagen: Giraff, bøffel, impala, villsvin, litt flodhest, elefant (på land og i vann), zebra, apoer, waterbuck (ka no enn d e på norsk) og et antilopelignende dyr som eg ikkje husker navnet på.
Etter en liten time stoppet vi ved en rasteplass. Her var det satt opp benker, og det lignet egentlig på en rasteplass som man kunne finne langs norske veier. Her så vi solen gå ned vannet fra Zambesi river mens det på andre siden gikk to waterbucks som leitet etter et krokodillefritt sted å drikke. Luke fortalte her en historie herfra når han og konen hadde sittet i vannkanten og hadde piknik. I vannet en det masse spisse steiner som stikker opp av vannet. De hadde sittet i over tre timer når konen sitter fra seg ungen ved siden av seg. Da begynner plutselig noen av steinene å komme litt nærmere. Når konen påpeker dette til til svarer han: "Krokodiller? Vi har sittet her i tre timer, så de steinene der kan umulig være... å, jo, forresten..." Det er ikke mange rovdyr du kan se på i tre timer uten å vite at det faktisk er et rovdyr. Ikke rart at de har hatt behov for å utvikle seg på flere millioner år.
Vi hadde faktisk en litt uheldig episode med noen elefanter når vi var på vei hjem igjen. Det var da blitt mørkt og vi visste at man ikke bruker blitz på en elefant, men som mzunguene (hvite) vi er glemte vi å skru av blitzen da vi møtte en liten elefantflokk et stykke fremfor oss. Vi hadde også lært lært at når en elefant kommer mot deg med ørene ut fra kroppen kommer du deg unna. Kort fortalt var det en nervøs gjeng som kom hjem, en time forsinket på grunn av omveier vi måtte bruke da elefantene blokkerte veien. Til tross for denne litt flaue hendelsen var det en fantastisk opplevelse, og en rekke nye dyr som kunne krysses av listen.
Etter en liten time stoppet vi ved en rasteplass. Her var det satt opp benker, og det lignet egentlig på en rasteplass som man kunne finne langs norske veier. Her så vi solen gå ned vannet fra Zambesi river mens det på andre siden gikk to waterbucks som leitet etter et krokodillefritt sted å drikke. Luke fortalte her en historie herfra når han og konen hadde sittet i vannkanten og hadde piknik. I vannet en det masse spisse steiner som stikker opp av vannet. De hadde sittet i over tre timer når konen sitter fra seg ungen ved siden av seg. Da begynner plutselig noen av steinene å komme litt nærmere. Når konen påpeker dette til til svarer han: "Krokodiller? Vi har sittet her i tre timer, så de steinene der kan umulig være... å, jo, forresten..." Det er ikke mange rovdyr du kan se på i tre timer uten å vite at det faktisk er et rovdyr. Ikke rart at de har hatt behov for å utvikle seg på flere millioner år.
Vi hadde faktisk en litt uheldig episode med noen elefanter når vi var på vei hjem igjen. Det var da blitt mørkt og vi visste at man ikke bruker blitz på en elefant, men som mzunguene (hvite) vi er glemte vi å skru av blitzen da vi møtte en liten elefantflokk et stykke fremfor oss. Vi hadde også lært lært at når en elefant kommer mot deg med ørene ut fra kroppen kommer du deg unna. Kort fortalt var det en nervøs gjeng som kom hjem, en time forsinket på grunn av omveier vi måtte bruke da elefantene blokkerte veien. Til tross for denne litt flaue hendelsen var det en fantastisk opplevelse, og en rekke nye dyr som kunne krysses av listen.
mandag 27. september 2010
Victoria Falls
Victoria Falls is also called Mosi-oa-Tunya (the smoke that thunders) and is one of the worlds seven natural wonders. It was discovered (first seen by european eyes) by the explorer David Livingstone in the 1850s. The falls are 1700 meters wide, 108 meters high and forms the largest sheet of falling water in the world.
On sunday I saw it myself, and it was truely beautiful. We took a taxi as close as we got and walked the last kilometer. Close to the falls there is a lot of plantlife, so you cant really see far ahead because of trees and bushes. We first came to a big statue of David Livingstone and as we went over to it the trees opened and we could see the falls in the distance. At the same time a calm wind of humid chilled air hit us, a very welcome change from the otherwise hot, dry air in Zambia at this time of year.
We spent most of that day walking both on top of the falls and at the bottom. From the top you can see the falls as a wide wall where the river falls into a cleft while youself stand on the other side of the cleft. There are fences most places, but there are still a lot of places where you can go as far to the edge as you want, and I learned that no, Im actually not without scare of heights.
Oh, and theres baboons there. Ridden of their fear of humans they walk on and of the trails looking for food they can steal from unatentive tourists. By chance I actually had some nuts and fruit in my satchel. If I had taken it off it would probably been gone before it hit the ground. One of the bigger baboons actually went over to me and started tugging on it. if your have seen a baboons teeth and jaw you dont want them unhappy with your complience of giving them what they want. Still, he gave up pretty quickly and continued lazily on his way.
In short, Victoria Falls is awesome, and this will not be my last time seeing it.
On sunday I saw it myself, and it was truely beautiful. We took a taxi as close as we got and walked the last kilometer. Close to the falls there is a lot of plantlife, so you cant really see far ahead because of trees and bushes. We first came to a big statue of David Livingstone and as we went over to it the trees opened and we could see the falls in the distance. At the same time a calm wind of humid chilled air hit us, a very welcome change from the otherwise hot, dry air in Zambia at this time of year.
We spent most of that day walking both on top of the falls and at the bottom. From the top you can see the falls as a wide wall where the river falls into a cleft while youself stand on the other side of the cleft. There are fences most places, but there are still a lot of places where you can go as far to the edge as you want, and I learned that no, Im actually not without scare of heights.
Oh, and theres baboons there. Ridden of their fear of humans they walk on and of the trails looking for food they can steal from unatentive tourists. By chance I actually had some nuts and fruit in my satchel. If I had taken it off it would probably been gone before it hit the ground. One of the bigger baboons actually went over to me and started tugging on it. if your have seen a baboons teeth and jaw you dont want them unhappy with your complience of giving them what they want. Still, he gave up pretty quickly and continued lazily on his way.
In short, Victoria Falls is awesome, and this will not be my last time seeing it.
søndag 26. september 2010
Litt om kultur / A little about culture
Etter hvert som eg har blitt kjent med folk her e d litt artig å kunne dele bloggen med engelsktalende, så eg skal ta dette innlegget på engelsk. Skriv en kommentar hvis du foretrekker det på norsk, så vet eg om eg skal holde meg til norsk eller skifte til engelsk fra nå.
Yesterday our host, Luke, and his wife Whyness, took us out for dinner at "David Livingstone Safari Lounge", a magnificent hotel by the Zambesi river. While we were eating we started talking about the differences in how people communicate in Norway and in Zambia. Luke has been in Norway, so we have both been in both countries. I have already experienced a some of the differences, like when and how you greet people. In Norway a simple "hi" to your friends is enough, while in Zambia you shake hands, ask how you are and ask how your family is doing. You also have a lower threshold for who you greet, so during a day you will use a lot of time learning about strangers and catching up with those you've already met. I´ve written earlier about "African time" where you take your time, and do things in your own pace, if it suits you to do it at all (I may be exaggerating a little to point out the differences), and this comes very handy when you use your first hour on work greeting everyone you work with.
During my talk with Luke we started talking about how we treat our elders, children, relatives, neighbours and others, and there were huge differences. Common for all of Zambia is that you take care of your fellow human as long as you have resources and possibility to do it. Especially your family. In Norway its up to the system to do so. When I told Luke and Whyness how we send our parents to nursing homes their jaws almost dropped. In Zambia you take care of your elders till they die. And when they do, you have a funeral where everyone is coming, relatives, friends, those who live in the neighborhood, those who live in the surrounding neighborhoods and so on. In Norway its actually possible to die without anyone but the people handling the paperwork knowing.
We also have a government controlled system to handle children without parents, or has difficulties in other ways. In Zambia the family will take care of the children, or if there is no family someone else will. You can also take care of someone Else's children even if there is no need for it. For example if someone has seven children and another family has only one, or perhaps none, you could give them a child or two to raise just to even it a little. Luke himself was raised not raised by his parents even though they are alive and doing fine. As a Norwegian the very idea of giving away a child for someone else to raise is just absurd, and if I hadn´t come to Africa I would never even have the fantasy to imagine this gesture.
We talked a lot more about these things, and while many things in Zambia would be unpractical in Norway, we have a lot to learn from the African culture. If not to change your way of living, just to broaden your horizon and realize how different you can live your life around the world.
fredag 24. september 2010
Crikey!
Då var det fredag og vår offisielle fridag. Denne hadde vi satt av til å jobbe med hovedoppgaven vår, men etter en liten time bestemte vi oss for å gjøre nokke helt annet. På tidligere turer i utkanten av Livingstone hadde vi sett et skilt til "Crokodile Park", og vi bestemte oss for å dra hit og se hva vi kunne finne her. Vi fant krokodiller.
Vi ankom en liten resepsjonshytte med et lite kunstig sumpområde bak. Her ble vi møtt av små åpne akvarier med babykrokodiller i. Touren vår begynte med å holde og leke litt med disse. Krokodiller føles akkurat som utseende tilsier, tørr og lærete, men veldig artige. Selve parken var delt inn forskjellige inngjerdinger, der krokodillene var sortert etter hvem som kom overens. Hovedsaklig gikk dette etter størrelse med unntak av en albinokrokodille, som ingen likte og måtte derfor bo for seg sjøl. Dakar.
Krokodillene som var i denne parken var hentet av ulike elver i nærheten og var flyttet fordi de truet lokalbefolkningen. Mange av de største krokodillene hadde spist mennesker, og de to største hadde tatt livet av flere. De var 50, og 80 år, og den største veide 1 tonn. Etter turen gjennom parken fikk vi servert krokodillepai. Min første tanke var å takke nei, men med krokodillenes bakgrunn tatt i betraktning spiste jeg tre. Det var litt uenighet i gruppen om det smakte kylling eller fisk, men det var ganske godt.
Det var også slanger i parken. Alt fra Svart mamba til en svær pyton. Etter å ha fortalt litt om de ulike slangene fikk vi leke med en Brown House Snake. Den var ganske liten, brun og hvit, og ganske livlig. Slanger (ihvertfall denne) kjentes overhodet ikke ut slik jeg hadde forestilt den ville. Det var som en lang, fleksibel, silkemyk muskel. Veldig artig.
Jobber fremdeles med bildene. Kommer snart
Vi ankom en liten resepsjonshytte med et lite kunstig sumpområde bak. Her ble vi møtt av små åpne akvarier med babykrokodiller i. Touren vår begynte med å holde og leke litt med disse. Krokodiller føles akkurat som utseende tilsier, tørr og lærete, men veldig artige. Selve parken var delt inn forskjellige inngjerdinger, der krokodillene var sortert etter hvem som kom overens. Hovedsaklig gikk dette etter størrelse med unntak av en albinokrokodille, som ingen likte og måtte derfor bo for seg sjøl. Dakar.
Krokodillene som var i denne parken var hentet av ulike elver i nærheten og var flyttet fordi de truet lokalbefolkningen. Mange av de største krokodillene hadde spist mennesker, og de to største hadde tatt livet av flere. De var 50, og 80 år, og den største veide 1 tonn. Etter turen gjennom parken fikk vi servert krokodillepai. Min første tanke var å takke nei, men med krokodillenes bakgrunn tatt i betraktning spiste jeg tre. Det var litt uenighet i gruppen om det smakte kylling eller fisk, men det var ganske godt.
Det var også slanger i parken. Alt fra Svart mamba til en svær pyton. Etter å ha fortalt litt om de ulike slangene fikk vi leke med en Brown House Snake. Den var ganske liten, brun og hvit, og ganske livlig. Slanger (ihvertfall denne) kjentes overhodet ikke ut slik jeg hadde forestilt den ville. Det var som en lang, fleksibel, silkemyk muskel. Veldig artig.
Jobber fremdeles med bildene. Kommer snart
torsdag 23. september 2010
Skulle vi ikkje begynt for en time siden?
Ok. Litt om "afrikan time". klokken seks i Afrika betyr ikke nødvendigvis klokken seks. Det betyr som regel en gang etter halv syv. I vår vestlige verden handler alt om effektivitet. Det har eg egentlig ikkje tenkt på før, men når eg e her nede og ser tilbake på kordan vi bruker dagen hjemme, stemmer faktisk dette. Her nede derrimot har du diverse ting du skal gjøre, og du gjør det du rekker/kan/vil/gidder. Resten tar du i morgen, eller i overimorgen, eller nårsomhelst.
Her om dagen skulle vi kopiere nokken papirer på skolen vår, Livingstone School of Nursing. På kopiromemet sto to kopimaskiner, og en kar som skrudde på en av de. I stedet for å kopiere papirene selv på den maskinen som virket, skulle vi gi papirene til karen som sto å skrudde. Tilsammen hadde skulle vi ha rundt 30 ark kopiert, og mellom hvert ark vi gav han snudde han seg og fiklet litt med den ødelagte kopimaskinen. Kort fortalt var det alt vi rakk før lunch.
Etter lunch skulle vi finne noen som kunne stemple kopiene for å verifisere at de var ekte. Da måtte vi inn til sentrum, omtrent 10 minutters gange, og få kopier på et kontor. Når vi kom frem fant vi ut at ingen av dem som jobbet der var på jobb. Det var likevell en grei kar et annet kontor som tilbød seg å gjøre det for oss... for 300 000 kwacha (Omregnet til kroner blir det faktisk under 400 kroner, men i Zambia er dette mye penger). Vi takket høflig nei, og alt vi fikk gjort den dagen var å kopiere noen papirer.
Sett fra vestlige øyne virker dette forholdet til tid håpløs og ueffektiv, men her er det varmt, vanskelig å jobbe fort, og for de fleste ikke all verdens å gjøre. Så det er egentlig en behagelig og mer naturlig måte å tenke på. Det kreves selvfølgelig mye omstilling, men nå, seks dager etter at jeg ankom Livingstone, begynner det å synke inn
Her om dagen skulle vi kopiere nokken papirer på skolen vår, Livingstone School of Nursing. På kopiromemet sto to kopimaskiner, og en kar som skrudde på en av de. I stedet for å kopiere papirene selv på den maskinen som virket, skulle vi gi papirene til karen som sto å skrudde. Tilsammen hadde skulle vi ha rundt 30 ark kopiert, og mellom hvert ark vi gav han snudde han seg og fiklet litt med den ødelagte kopimaskinen. Kort fortalt var det alt vi rakk før lunch.
Etter lunch skulle vi finne noen som kunne stemple kopiene for å verifisere at de var ekte. Da måtte vi inn til sentrum, omtrent 10 minutters gange, og få kopier på et kontor. Når vi kom frem fant vi ut at ingen av dem som jobbet der var på jobb. Det var likevell en grei kar et annet kontor som tilbød seg å gjøre det for oss... for 300 000 kwacha (Omregnet til kroner blir det faktisk under 400 kroner, men i Zambia er dette mye penger). Vi takket høflig nei, og alt vi fikk gjort den dagen var å kopiere noen papirer.
Sett fra vestlige øyne virker dette forholdet til tid håpløs og ueffektiv, men her er det varmt, vanskelig å jobbe fort, og for de fleste ikke all verdens å gjøre. Så det er egentlig en behagelig og mer naturlig måte å tenke på. Det kreves selvfølgelig mye omstilling, men nå, seks dager etter at jeg ankom Livingstone, begynner det å synke inn
mandag 20. september 2010
Første møtet med afrikas dyreliv
No har eg endelig begynt å krysse "to does" og "to sees" av listen min. På søndag dro vi til et hotell i nærheten av Victoria Falls for å slappe av med bassenget og lade opp til første praksisdag neste dag. Vi tok en drosje til hotellet og på veien løp det bavianer langs veien. Veldig artige aper, men visstnok ikkje lurt å få etter seg. De har to typer aper her. I tillegg til bavianer har de noe som heter naughty monkey. Den lever visst opp etter navnet sitt og tar alt som ser artig ut, uansett om det e i lommen din eller hendene dine.
Vell fremme på hotellet slappet vi av med bading og soling. Etterhvert som rastløsheten kom gikk vi en liten tur bak hotellet, og i løpet av fem skritt var vi plutselig midt i bushen, med en sti som vridde seg mellom tornebusker. Det første vi så var et vann på den ene siden, og før vi visste ordet av det svømte en liten babykrokodille vekk fra oss i vannkanten. (vi fikk vite seinere at dette sannsynligvis var en slags øgle, men det var mye krokodiller i det vannet. Og dette var 30 meter fra hotellbassenget). Vi gikk litt videre på stien og før det hadde gått ett minutt gikk det en zebra ut på stien rundt 50 meter fra oss. Den så på oss med late øyne og trasket bortover stien vekk fra oss. Vi var mildt sagt begeistret over dette uventede møtet med afrikas dyreliv og fulgte etter zebraen. Etter rundt 50 meter så vi at zebraen var på vei til vennene sine, fire zebarer til, to giraffer, en drøss med impalaer, og noe som vi bestemte oss for å kalle en and. Alt dette skjedde innenfor 10 minutter og 100 meter fra hotellet. Det e få ganger i livet eg har blitt like imponert og overrasket.
Når vi satt i taxien tilbake tilbake til gjestehuset vårt ble opplevelsen toppet med rundt ti elefanter som gikk mellom noen trær langs veien. Afrika kommer til å bli helt fantastisk!
Vell fremme på hotellet slappet vi av med bading og soling. Etterhvert som rastløsheten kom gikk vi en liten tur bak hotellet, og i løpet av fem skritt var vi plutselig midt i bushen, med en sti som vridde seg mellom tornebusker. Det første vi så var et vann på den ene siden, og før vi visste ordet av det svømte en liten babykrokodille vekk fra oss i vannkanten. (vi fikk vite seinere at dette sannsynligvis var en slags øgle, men det var mye krokodiller i det vannet. Og dette var 30 meter fra hotellbassenget). Vi gikk litt videre på stien og før det hadde gått ett minutt gikk det en zebra ut på stien rundt 50 meter fra oss. Den så på oss med late øyne og trasket bortover stien vekk fra oss. Vi var mildt sagt begeistret over dette uventede møtet med afrikas dyreliv og fulgte etter zebraen. Etter rundt 50 meter så vi at zebraen var på vei til vennene sine, fire zebarer til, to giraffer, en drøss med impalaer, og noe som vi bestemte oss for å kalle en and. Alt dette skjedde innenfor 10 minutter og 100 meter fra hotellet. Det e få ganger i livet eg har blitt like imponert og overrasket.
Når vi satt i taxien tilbake tilbake til gjestehuset vårt ble opplevelsen toppet med rundt ti elefanter som gikk mellom noen trær langs veien. Afrika kommer til å bli helt fantastisk!
Fremme i Livingstone
Gjestehuset der vi bor har egentlig internett, men det har ikkje vært oppegående før no. Så no kommer det to nye innlegg:
18/9
Fra Lusaka tok vi en buss til Livingstone, kor vi skal tilbringe de neste 3 månedene. Buss e en fin måte å få et førsteinntrykk av Afrika. Turen tok 6 timer og gav mange inntrykk. Det første var på busstasjonen der vi ble omringet av folk som skulle selge ting, og hjelpe oss på alle mulige måter.
I løpet av turen kjørte vi over en togskinne hvor det lå et avsporet tog og en knust lastebil. Varene fra lastebilen lå fremdeles på bakken og det var mange folk der, så det var sannsynligvis en nylig ulykke. Det overraskende var at resten av passasjerene på bussen virket veldig upåvirket.
Vi har fort blitt vant til at "afrikan time" e nokke helt annet enn vårt forhold til tid. Når vi kom frem til til Livingstone ringte vi til eieren av gjestehuset hvor vi bor, og fem minutter ble fort til en liten time. Det er egentlig en veldig avslappende måte å tenke på, men krever mye omstilling fra vår vante vestlige tidsklemme.
I vente på opplevelser og erfaringer skal jeg heller komme med litt tørre fakta for de som sitter på jobb, men ikkje vil jobbe:
Livingstone er en liten turistby sør i Zambia nesten på grensen til Zimbabwe. Den er opptalt etter oppdageren Livingstone som oppdaget Victoria Falls. Victoria Falls er et av naturens syv underverker, og er bakgrunnen for hvorfor Livingstone by er bygget. Elven som fossen er knyttet til heter Zambesi. Den går gjennom Zambia og er navngiveren til landet. Livingstone (oppdageren) sin oppgave og drøm var å finne en reisbar rute gjennom Zambiesi, noe som dessverre ikke gikk.
Valutaen i Zambia heter Kwacha (1 NOK = 800 ZK) og for å betale leie for en måned trenger man en trillebår.
18/9
Fra Lusaka tok vi en buss til Livingstone, kor vi skal tilbringe de neste 3 månedene. Buss e en fin måte å få et førsteinntrykk av Afrika. Turen tok 6 timer og gav mange inntrykk. Det første var på busstasjonen der vi ble omringet av folk som skulle selge ting, og hjelpe oss på alle mulige måter.
I løpet av turen kjørte vi over en togskinne hvor det lå et avsporet tog og en knust lastebil. Varene fra lastebilen lå fremdeles på bakken og det var mange folk der, så det var sannsynligvis en nylig ulykke. Det overraskende var at resten av passasjerene på bussen virket veldig upåvirket.
Vi har fort blitt vant til at "afrikan time" e nokke helt annet enn vårt forhold til tid. Når vi kom frem til til Livingstone ringte vi til eieren av gjestehuset hvor vi bor, og fem minutter ble fort til en liten time. Det er egentlig en veldig avslappende måte å tenke på, men krever mye omstilling fra vår vante vestlige tidsklemme.
I vente på opplevelser og erfaringer skal jeg heller komme med litt tørre fakta for de som sitter på jobb, men ikkje vil jobbe:
Livingstone er en liten turistby sør i Zambia nesten på grensen til Zimbabwe. Den er opptalt etter oppdageren Livingstone som oppdaget Victoria Falls. Victoria Falls er et av naturens syv underverker, og er bakgrunnen for hvorfor Livingstone by er bygget. Elven som fossen er knyttet til heter Zambesi. Den går gjennom Zambia og er navngiveren til landet. Livingstone (oppdageren) sin oppgave og drøm var å finne en reisbar rute gjennom Zambiesi, noe som dessverre ikke gikk.
Valutaen i Zambia heter Kwacha (1 NOK = 800 ZK) og for å betale leie for en måned trenger man en trillebår.
fredag 17. september 2010
Touchdown
Da har eg kommet trygt frem til Zambia. Det tok 31 timer, og gikk relativt greit... sånn noenlunde. Logistikken har vært:
Flesland - Frankfurt - Addis Abeba - Harara - Lusaka
Eg begynte reisen med å imponerte meg sjøl med å nesten ikkje ikkje rekke flyet fra Frankfurt, til tross for at eg hadde ni timer på meg.
Fra eg skulle lande i Addis Abeba hadde eg bare to timer på meg før neste fly skulle videre til Lusaka. Det var derfor en nervepirrende time når flyet måtte sirkle flyplassen og vente på rette landingsforhold.
Eg kom meg heldigvis ned i Addis Abeba, men i flydøren til neste fly ble eg stoppet på grunn av at det var feil fly (afikanske flysystemer e veldig forvirrende). Eg ble også fortalt at eg ikkje kom til å rekke flyet eg egentlig skulle på, men med litt adrenalinløping rakk eg likevell flyet... til Zimbabwe... Alt i orden. Etter litt angst og svette sa flyvertninnen at vi bare skulle mellomlande der før Zambia.
Endelig fremme i Lusaka fant eg meg en drosje til Cha Cha Cha, et lite backpackersted i sentrum. På turen hadde vi en humoristisk diskusjon om kem som var vakrest av hvite og svarte kvinner. Noe som var litt absurd ettersom eg hadde forberedt meg på å omtrent ikke ha noen meninger for å ikke fornærme noen eller gå på en kulturell kjempesmell.
På Cha Cha Cha møtte eg resten av gjengen, som har reiste en dag i forveien. Der sitter eg no nyter en Mosi (lokal øl) og blogger.
Men, Afrika! Fantastisk aritg. Eg har ikkje sett så mye enda, men de folkene eg har møtt e hyggelig, og det øllet eg har smakt e godt. Grunnlaget e lagt! More to come! inkludert bilder.
Flesland - Frankfurt - Addis Abeba - Harara - Lusaka
Eg begynte reisen med å imponerte meg sjøl med å nesten ikkje ikkje rekke flyet fra Frankfurt, til tross for at eg hadde ni timer på meg.
Fra eg skulle lande i Addis Abeba hadde eg bare to timer på meg før neste fly skulle videre til Lusaka. Det var derfor en nervepirrende time når flyet måtte sirkle flyplassen og vente på rette landingsforhold.
Eg kom meg heldigvis ned i Addis Abeba, men i flydøren til neste fly ble eg stoppet på grunn av at det var feil fly (afikanske flysystemer e veldig forvirrende). Eg ble også fortalt at eg ikkje kom til å rekke flyet eg egentlig skulle på, men med litt adrenalinløping rakk eg likevell flyet... til Zimbabwe... Alt i orden. Etter litt angst og svette sa flyvertninnen at vi bare skulle mellomlande der før Zambia.
Endelig fremme i Lusaka fant eg meg en drosje til Cha Cha Cha, et lite backpackersted i sentrum. På turen hadde vi en humoristisk diskusjon om kem som var vakrest av hvite og svarte kvinner. Noe som var litt absurd ettersom eg hadde forberedt meg på å omtrent ikke ha noen meninger for å ikke fornærme noen eller gå på en kulturell kjempesmell.
På Cha Cha Cha møtte eg resten av gjengen, som har reiste en dag i forveien. Der sitter eg no nyter en Mosi (lokal øl) og blogger.
Men, Afrika! Fantastisk aritg. Eg har ikkje sett så mye enda, men de folkene eg har møtt e hyggelig, og det øllet eg har smakt e godt. Grunnlaget e lagt! More to come! inkludert bilder.
lørdag 11. september 2010
Forberedelser
Da har vi første innlegg i bloggen
Vi e altså 6 sykepleiestudenter fra Høgskulen i Sogn og Fjordane som skal ta fordypningspraksisen vår i Livingstone, Zambia. Avreise er 15., og 16. september og vi kommer hjem midt i desember i år. I Zambia skal vi ha praksisen vår i Livingstone General Hospital, og på et helsesenter i Mwandi. Vi er i alfabetisk rekkefølge:
Anette
Hilde
Knut
Marianne
Marte
Monica
De siste ukene har vært et kaos av papirer, legetimer, godkjenninger, forsikring, og vaksiner. I prossessen mistet vi desverre en 7. student som knakk armen, og ble nektet å reise. Det meste er er ordnet nå for resten av oss, og frem til avreise jobber vi iherdig med bachelor-oppgaven vår for å få gjort mest mulig i Norge. I Zambia vil vi ha to uker avsatt til å gjøre oppgaven ferdig, men etter tips fra tidligere Zambia-studenter er det lurt å gjøre mest mulig her hjemme.
Ettersom det er malaria i Zambia har vi kjøpt forebyggende malaria-tabletter, og ettersom vi er studenter har vi kjøpt de billigste (de med artige bivirkninger som "abnormale drømmer"og hallusinasjoner). Vi har derfor tjuvstartet på disse tablettene for å se hvordan vi reagerer på dem. Det har blitt en del sære netter i det siste...
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, og se om jeg får lagt ut noen bilder etterhvert. Ellers får folk kose seg med norsk høst. Personlig skal jeg kose meg med sol og godt over 30 grader.
Vi e altså 6 sykepleiestudenter fra Høgskulen i Sogn og Fjordane som skal ta fordypningspraksisen vår i Livingstone, Zambia. Avreise er 15., og 16. september og vi kommer hjem midt i desember i år. I Zambia skal vi ha praksisen vår i Livingstone General Hospital, og på et helsesenter i Mwandi. Vi er i alfabetisk rekkefølge:
Anette
Hilde
Knut
Marianne
Marte
Monica
De siste ukene har vært et kaos av papirer, legetimer, godkjenninger, forsikring, og vaksiner. I prossessen mistet vi desverre en 7. student som knakk armen, og ble nektet å reise. Det meste er er ordnet nå for resten av oss, og frem til avreise jobber vi iherdig med bachelor-oppgaven vår for å få gjort mest mulig i Norge. I Zambia vil vi ha to uker avsatt til å gjøre oppgaven ferdig, men etter tips fra tidligere Zambia-studenter er det lurt å gjøre mest mulig her hjemme.
Ettersom det er malaria i Zambia har vi kjøpt forebyggende malaria-tabletter, og ettersom vi er studenter har vi kjøpt de billigste (de med artige bivirkninger som "abnormale drømmer"og hallusinasjoner). Vi har derfor tjuvstartet på disse tablettene for å se hvordan vi reagerer på dem. Det har blitt en del sære netter i det siste...
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, og se om jeg får lagt ut noen bilder etterhvert. Ellers får folk kose seg med norsk høst. Personlig skal jeg kose meg med sol og godt over 30 grader.
Abonner på:
Innlegg (Atom)