Siste blogg

Jeg hadde egentlig tenkt å lage en del flere innlegg, men mangelen på blogging går parallelt med mengden morro/arbeid jeg har. Siden siste blogg har jeg dratt på ferie til Mosambik, og derfra hjem igjen. Jeg skal skrive en liten oppsumering:

På torsdag 2. desember var jeg på julebord på en båt på Zambezi River. Det besto av 25 nordmenn, fri bar, og et juletre. Der traff jeg TK, en bekjent fra Zambia, som skulle til Mosambik med noen andre nordmenn. Etterosm jeg for tiden er ferdig med alt av skole bestemte jeg meg for å bli med. Jeg fikk ikke samme billett som deres, men på søndag tok jeg flyet ned til Johannesburg i Sør Afrika. Jeg fikk desverre ingen av jentene med på denne turen, så det ble en litt ensom tur. I Johannesburg hadde jeg over syv timer å slå ihjel før jeg skulle ta buss inn i Mosambik. Den første brukte jeg på å gå litt rundt i byens gater. Etter en liten stund fant jeg ut at jeg var den eneste hvite i flere kvartals omkrets, og at jeg begynte å få en del stygge blikk. Senere fikk jeg høre at dette var et litt uheldig sted å være, spesielt når jeg går rundt med en ryggsekk full av verdisaker. Det gikk likevell knirkefritt, men jeg tilbrakte resten av tiden min på en pub hvor jeg leste en bok.

Bussen min gikk klokken ti om kvelden, og skulle kjøre til Maputo i Mosambik gjennom natten. På grensen ble vi vekket, og måtte ordne med papirene for å komme inn i landet. Her fikk jeg vite at jeg måtte ha ordnet visum på forhånd og at bussen ikke hadde tid til å vente på meg. Mens jeg ordnet visumet fikk bussen, ved et heldig uhel, motorstop. Jeg fikk derfor bli med bussen videre. På bussen traff jeg en del andre backpackere som skulle til samme gjestehus som jeg skulle møte TK og hans gjeng. De hadde desverre dratt til kystbyen Tofo som var vårt egentlige reisemål. Jeg traff noen flere backpackere som skulle dit, og hadde ordnet med en minibuss allerede. Tjue minutter fra jeg hadde ankommet Maputo satt jeg derfor på en ny buss.

Transport med lokale minibusser i Afrika er en opplevelse i seg selv. Omtrent hver eneste kubikkcentimeter i bussen blir fylt med folk, bagasje, høner, kyllinger og det folk måtte ønske å ta med seg fra A til B. Der satt vi i 7 timer med minimal bevegelsesmulighet, ekstremt høy, og dårlig musikk, og et førtitalls kyllinger i bur som pep fra avreise til ankomst. Det vil si, vi kom ikke helt til Tofo, fordi sjåføren gikk visst bare til Nabobyen Inhambane. Fra denne bussen måtte vi derfor finne en ny buss som kunne ta oss hele veien. Dette var heldigvis en kort tur, og vi befant oss fort til vår endelige destinasjon, Tofo. Tofo er et lite paradis i mosambik, som består av sol, strand, og fantastisk sjømat.

I Tofo dro dro vi til Zamboozi Backpackers hvor jeg satset på å møte TK. Det skal sies at vi ikke hadde greid å få kontakt med hverandre på noen dager, så ingen av oss viste nøyaktig hvor den andre var. Jeg hadde likevel blitt godt kjent med de andre backpackerne delvis ufrivillig via den ganske så intime bussturen, og var derfor i godt lag. Sliten etter en lang reise ble det likevel et kjapt måltid, og i seng før klokken ti.

Neste dag våknet jeg tidlig og gikk bort til et annet back-packer-sted som jeg viste fantes i Tofo. Her fant jeg TK sitt navn i gjesteboken, og gikk og vekket han, sammen med de andre nordmennene som han reiste med. Disse var TK, Iris og Helene. Det ble et hyggelig gjensyn til tross for at de alle hadde festet ganske hardt og strengt tatt akkurat hadde lagt seg. Jeg gikk derfor og spiste frokost mens de fikk seg noen ekstra timer søvn. Litt seinere bestilte vi oss en tur på sjøsafari. I Tofo vil dette si å snorkle med hvalhai. Tofo er spesielt kjent for hvalhai og manta ray (litt usikker på hva det heter på norsk). Hvalhai er verdens største fisk, og er en planktonspisende hai som svømmer belagelig litt under overflaten. Som regel er det ganske mange hvalhai her, men av en eller annen absurd grunn var det ingen der de dagene vi var der. Det ble derfor en litt skuffende båttur rundt Tofos kyst. Før vi dro tilbake kom det likevel noen delfiner bort til båten av ren sympati, og vi hoppet uti og lekte litt med dem i stedet, noe som gjorde turen alt annet enn en bomtur. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Av en eller annen grunn sto jeg og Iris tidlig opp neste dag for å jogge. Vi skulle da jogge fire kilometer til nærmeste minibank og ta ut penger. Denne var dessverre tom, så vi haiket inn til Inhambane og tok ut penger derfra. Når jeg kom tilbake tok jeg meg et lite oppfriskningskurs i dykking, som det er en stund siden jeg har gjort. Tofo har veldig mange bra dykkesteder, og dette ble et veldig fint gjensyn med en halvveis glemt aktivitet. Det er mye rart fisk her i verden. Jeg aner ikke hva alle fiskene egentlig heter, men mye rart var det. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Neste dag var fredag, og vi begynte den med å leie oss noen surfebrett. Det ble surfing til langt utpå dagen. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Lørdag sto jeg opp halv syv. Et av de beste stedene å dykke i Tofo er Manta Reef. Dette ligger på 27 meters dyp, en del dypere enn min open water klasifisering tillater. Jeg bestemte meg derfor å ta et deep-water-kurs, og at dette skulle foregå akkurat her. På denne måten fikk jeg dykke her likevel. Manta Reef er visstnok et veldig bra dykkested, som jeg har hørt mye fint om. Blandt annet fordi det er manta rays her. Manta ray er en rokke med vingespenn på 6 meter (finn et bilde av manta ray og tråkk opp seks meter på stuegulvet). De er veldig elegante og veldig skjeldne å se. Når vi var der var det dessverre ingen der, noe som var veldig uvanlig og skuffende litt i likhet med hvalhaien. Det er likevel ikke den eneste grunnen til at dette stedet er uvanlig fint, og det var et fantastisk rikt sjøliv her. Når vi dro tilbake med båten ble vi positivt overasket over å se en manta ray hoppe opp av vannet og lande med et vanvittig plask omtrent tretti meter fra båten. Jeg har aldri sett manta ray i levende livet, og jeg ble overasket over hvor enorme de faktisk er. Når vi kom tilbake leide vi oss noen surfebrett lekte noen timer med disse. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

På søndag dro vi på kajakksafari med en lokal guide. Dette gikk ut på å padle ut i til en øy i midten av en svær lagune. Landskapet her var fantastisk. Vannet var aldri mer enn en meter dypt, og rundt omkring i lagunen var det sandøyer som akkurat stakk opp fra vannkanten. Disse øyene var fullstendig øde med unntak av enkelte krabber som løp rundt omkring. På den største øyen bodde det 800 lokale som levde på turisme, fisking og sanking av ulike planter, frukt og sjødyr. Lenge før vi kom i land så vi at det begynte å samle seg barn ved vannkanten. Da vi kom frem var det ti-tolv unger der som gikk rundt med nysjerrig blikk på oss og kajakkene. Guiden viste oss til landsbyen hvor øyboerne bodde. Her fikk vi hilse på den lokale høvdingen, og vi fikk en lunch som besto av masse små krabber, ris og noe som lignet på råkost. Krabbene var litt uvanlige, og høvdingen fikk derfor jobben med å hjelpe oss med å åpne dem. Etter en bedre lunch fristet det ikke akkurat å padle tilbake. Vi fikk heldigvis sitte på med en lokal fiskebåt, som hadde plass til både oss og kajakkene. Fiskebåten var en gammeldags seilbåt, og med omgivelsene fikk du følelsen av å være på settet til Pirates of the Caribien. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Dette var noe av det siste jeg gjør i Afrika. Etter tre måneder nærmer det seg slutten, og disse dagene i Mosambik har vært prikken over i´en, som endelig har gjort meg klar til å returnere i hjemlandet. Mandag 13/12 begynte jeg på hjemturen, først tilbake til Livingstone, og så til Norge. Først på Torsdag landet jeg i Norge. Dette ble et lite temperatursjokk, men har sakte gått seg til. Jeg fikk bare noen timer i Bergen før jeg måtte videre med buss til Førde. Her gjennomførte jeg utdanningens siste arbeidskrav, og på fredag 17. desember hadde vi avslutningsfest for klassen. Jeg er nå tilbake hjemme uten jobb, hus eller bil, med et ganske stort studielån, men likevel med gode utsikter.