Mwandi

De to siste ukene har jeg gjennomført min siste praksis i sykepleiestudiet. De har jeg tatt i Mwandi Village, en landsby halvannen time fra Livningstone, ikke så langt fra grensen til både Botswana og Namibia. Dette er en fattig landsby, og består hovedsakelig av stråhytter og enkelte med solide murhus. Ved første øyekast virker landsbyen veldig liten. Sentrum består av en del små butikker langs hovedveien, uten det store utvalget og veldig overpriset. Disse butikkene er sannsynligvis mest for turister og rike/late, for de lokale kan kjøpe varer billigere i Namibia. Når man går rundt i gatene og bakgatene ser man sjeldent mer enn ti hus/hytter om gangen, og ettersom det er helt flatt får man ingen oversikt over hvor stor landsbyen er. Den eneste måten å få et inntrykk av størrelsen på landsbyen er å velge seg en retning og gå. Den er overraskende stor, og lik nesten hele veien. Mwandi, i likhet med de fleste landsbyer i Zambia, er svært vennlig. Folk her hilser og er høflig, og barna løper bort og tar hånden din. Mwandi Village og regionen som den ligger i blir styrt av Lozi-høvdingen Inyambo Yeta. Han lever i palasset sitt i Mwandi bak voktede murer, og styrer området derfra. Jeg har ikke funnet ut hva folk egentlig synes om han, men det virker ikke som folk verken er fantastisk fornøyd eller misfornøyd.

Jeg og de fem jentene i gruppen min har bodd på et ganske fint gjestehus rett ved Zambezi River. Det ser med første øyekast ut som et idyllisk badested, men hvis du ser lenge nok utover elven ser du en del krokodiller som håper du tror dette ser ut som et idyllisk badested. Det er uansett fint der også fra land. Det er to store inntektskilder i Mwandi. Den ene er fisken Zambezi Bream, og den andre er et litt spesielt øl. Øllet er laget som en slags grøt slik at man blir mett og full på samme tid. Ganske fiffig. Fisken selges overalt. En gang jeg jobbet på sykehuset kom det noen og solgte fisk til sykepleierne som jobbet der mens de delte ut medisiner. Det er et ganske absurd syn å se en person dele ut medisiner med en hånd mens hun holder en rå fisk i den andre.

Sykehuset i Mwandi, hvor jeg har jobbet de siste to ukene får støtte fra staten, kirken og donasjoner. Det er overraskende bra utstyrt, og de tilbyr gode helsetjenester til landsbyen. HIV/Aids er et stort problem i Mwandi, og mye resurser går med på å bekjempe dette. De kjører blant annet rundt til helsestasjoner rundt i området og tilbyr medisiner og veiledning. Det største problemet er som regel å avlive myter rundt HIV, forklare hva som er faktisk stemmer, og overbevise folk om at medisinene hjelper. I Norge ville dette vært rimelig enkelt, men i Zambia er dette overraskende vanskelig. Et eksempel på hvor lite mange afrikanere om HIV vet er Sør Afrikas nåværende president som har sagt at man ikke blir smittet av HIV hvis man dusjer etter sex. Det blir da vanskelig for en hvit liten mann å forklare hvordan alt henger sammen. Spesielt siden overraskende mange, også utdannede, tror at HIV-viruset ble skapt av den hvite mann for å utslette den svarte. Det kan virke absurd for vestlige å forestille seg verdensbildet som mange afrikanere kan ha. Selv er vi bortkjemt i massemedier og informasjonstilgang, men når man får litt avstand fra de vestlige godene blir det fort mer forståelig at det finnes en del misforståelser. Det er heller ikke ufortjent eller uforståelig at mange afrikanere tar den hvite mans ord med en klype salt. På grunn av den høye HIV-prevalensen i Mwandi finnes det mange foreldreløse barn, og dermed ganske store barnehjem. Vi var å besøkte et av disse på fritiden vår med fargestifter og ballonger. Dette var en ganske artig opplevelse, og hvor en del barn sannsynligvis aldri hadde holdt en ballong før og gikk omtrent i taket.

Ellers, til informasjon, så begynner regntiden å nærme seg Zambia nå, og når det regner i Afrika så regner det virkelig, med lyn, torden og vann som bøtter ned. Første skikkelige regnskur vi opplevde gikk omtrent rett gjennom taket til tross for at vi sikkert har et av de tetteste husene i hele landsbyen. Det har vært en del slike regnskurer i den siste tiden og fra et tørt landskap av rødlig sand har mye av Zambia blitt forvandlet til et grønt og frodig land. Mangoene begynner å bli moden, og insektene blir større (og de var store fra før). Fra og med i dag har er jeg ferdig med praksisen min, og når jeg i løpet av helgen skriver ferdig det siste arbeidskravet mitt har jeg frem 15. desember fri til å gjøre akkurat det som passer meg. Utenom arbeidskravet er det neste på listen derfor å finne ut hva som passer meg å bruke den resterende tiden min på her. Forslag vil forresten bli tatt hjertlig imot. (For de som tror at jeg koser meg i varmen mens kulden kryper inn over det ganske land der hjemme, så kan jeg informere om at temperaturen synker her også. Det nesten nærmer seg faktisk 25 grader om natten. Brrr)