Siste blogg

Jeg hadde egentlig tenkt å lage en del flere innlegg, men mangelen på blogging går parallelt med mengden morro/arbeid jeg har. Siden siste blogg har jeg dratt på ferie til Mosambik, og derfra hjem igjen. Jeg skal skrive en liten oppsumering:

På torsdag 2. desember var jeg på julebord på en båt på Zambezi River. Det besto av 25 nordmenn, fri bar, og et juletre. Der traff jeg TK, en bekjent fra Zambia, som skulle til Mosambik med noen andre nordmenn. Etterosm jeg for tiden er ferdig med alt av skole bestemte jeg meg for å bli med. Jeg fikk ikke samme billett som deres, men på søndag tok jeg flyet ned til Johannesburg i Sør Afrika. Jeg fikk desverre ingen av jentene med på denne turen, så det ble en litt ensom tur. I Johannesburg hadde jeg over syv timer å slå ihjel før jeg skulle ta buss inn i Mosambik. Den første brukte jeg på å gå litt rundt i byens gater. Etter en liten stund fant jeg ut at jeg var den eneste hvite i flere kvartals omkrets, og at jeg begynte å få en del stygge blikk. Senere fikk jeg høre at dette var et litt uheldig sted å være, spesielt når jeg går rundt med en ryggsekk full av verdisaker. Det gikk likevell knirkefritt, men jeg tilbrakte resten av tiden min på en pub hvor jeg leste en bok.

Bussen min gikk klokken ti om kvelden, og skulle kjøre til Maputo i Mosambik gjennom natten. På grensen ble vi vekket, og måtte ordne med papirene for å komme inn i landet. Her fikk jeg vite at jeg måtte ha ordnet visum på forhånd og at bussen ikke hadde tid til å vente på meg. Mens jeg ordnet visumet fikk bussen, ved et heldig uhel, motorstop. Jeg fikk derfor bli med bussen videre. På bussen traff jeg en del andre backpackere som skulle til samme gjestehus som jeg skulle møte TK og hans gjeng. De hadde desverre dratt til kystbyen Tofo som var vårt egentlige reisemål. Jeg traff noen flere backpackere som skulle dit, og hadde ordnet med en minibuss allerede. Tjue minutter fra jeg hadde ankommet Maputo satt jeg derfor på en ny buss.

Transport med lokale minibusser i Afrika er en opplevelse i seg selv. Omtrent hver eneste kubikkcentimeter i bussen blir fylt med folk, bagasje, høner, kyllinger og det folk måtte ønske å ta med seg fra A til B. Der satt vi i 7 timer med minimal bevegelsesmulighet, ekstremt høy, og dårlig musikk, og et førtitalls kyllinger i bur som pep fra avreise til ankomst. Det vil si, vi kom ikke helt til Tofo, fordi sjåføren gikk visst bare til Nabobyen Inhambane. Fra denne bussen måtte vi derfor finne en ny buss som kunne ta oss hele veien. Dette var heldigvis en kort tur, og vi befant oss fort til vår endelige destinasjon, Tofo. Tofo er et lite paradis i mosambik, som består av sol, strand, og fantastisk sjømat.

I Tofo dro dro vi til Zamboozi Backpackers hvor jeg satset på å møte TK. Det skal sies at vi ikke hadde greid å få kontakt med hverandre på noen dager, så ingen av oss viste nøyaktig hvor den andre var. Jeg hadde likevel blitt godt kjent med de andre backpackerne delvis ufrivillig via den ganske så intime bussturen, og var derfor i godt lag. Sliten etter en lang reise ble det likevel et kjapt måltid, og i seng før klokken ti.

Neste dag våknet jeg tidlig og gikk bort til et annet back-packer-sted som jeg viste fantes i Tofo. Her fant jeg TK sitt navn i gjesteboken, og gikk og vekket han, sammen med de andre nordmennene som han reiste med. Disse var TK, Iris og Helene. Det ble et hyggelig gjensyn til tross for at de alle hadde festet ganske hardt og strengt tatt akkurat hadde lagt seg. Jeg gikk derfor og spiste frokost mens de fikk seg noen ekstra timer søvn. Litt seinere bestilte vi oss en tur på sjøsafari. I Tofo vil dette si å snorkle med hvalhai. Tofo er spesielt kjent for hvalhai og manta ray (litt usikker på hva det heter på norsk). Hvalhai er verdens største fisk, og er en planktonspisende hai som svømmer belagelig litt under overflaten. Som regel er det ganske mange hvalhai her, men av en eller annen absurd grunn var det ingen der de dagene vi var der. Det ble derfor en litt skuffende båttur rundt Tofos kyst. Før vi dro tilbake kom det likevel noen delfiner bort til båten av ren sympati, og vi hoppet uti og lekte litt med dem i stedet, noe som gjorde turen alt annet enn en bomtur. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Av en eller annen grunn sto jeg og Iris tidlig opp neste dag for å jogge. Vi skulle da jogge fire kilometer til nærmeste minibank og ta ut penger. Denne var dessverre tom, så vi haiket inn til Inhambane og tok ut penger derfra. Når jeg kom tilbake tok jeg meg et lite oppfriskningskurs i dykking, som det er en stund siden jeg har gjort. Tofo har veldig mange bra dykkesteder, og dette ble et veldig fint gjensyn med en halvveis glemt aktivitet. Det er mye rart fisk her i verden. Jeg aner ikke hva alle fiskene egentlig heter, men mye rart var det. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Neste dag var fredag, og vi begynte den med å leie oss noen surfebrett. Det ble surfing til langt utpå dagen. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Lørdag sto jeg opp halv syv. Et av de beste stedene å dykke i Tofo er Manta Reef. Dette ligger på 27 meters dyp, en del dypere enn min open water klasifisering tillater. Jeg bestemte meg derfor å ta et deep-water-kurs, og at dette skulle foregå akkurat her. På denne måten fikk jeg dykke her likevel. Manta Reef er visstnok et veldig bra dykkested, som jeg har hørt mye fint om. Blandt annet fordi det er manta rays her. Manta ray er en rokke med vingespenn på 6 meter (finn et bilde av manta ray og tråkk opp seks meter på stuegulvet). De er veldig elegante og veldig skjeldne å se. Når vi var der var det dessverre ingen der, noe som var veldig uvanlig og skuffende litt i likhet med hvalhaien. Det er likevel ikke den eneste grunnen til at dette stedet er uvanlig fint, og det var et fantastisk rikt sjøliv her. Når vi dro tilbake med båten ble vi positivt overasket over å se en manta ray hoppe opp av vannet og lande med et vanvittig plask omtrent tretti meter fra båten. Jeg har aldri sett manta ray i levende livet, og jeg ble overasket over hvor enorme de faktisk er. Når vi kom tilbake leide vi oss noen surfebrett lekte noen timer med disse. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

På søndag dro vi på kajakksafari med en lokal guide. Dette gikk ut på å padle ut i til en øy i midten av en svær lagune. Landskapet her var fantastisk. Vannet var aldri mer enn en meter dypt, og rundt omkring i lagunen var det sandøyer som akkurat stakk opp fra vannkanten. Disse øyene var fullstendig øde med unntak av enkelte krabber som løp rundt omkring. På den største øyen bodde det 800 lokale som levde på turisme, fisking og sanking av ulike planter, frukt og sjødyr. Lenge før vi kom i land så vi at det begynte å samle seg barn ved vannkanten. Da vi kom frem var det ti-tolv unger der som gikk rundt med nysjerrig blikk på oss og kajakkene. Guiden viste oss til landsbyen hvor øyboerne bodde. Her fikk vi hilse på den lokale høvdingen, og vi fikk en lunch som besto av masse små krabber, ris og noe som lignet på råkost. Krabbene var litt uvanlige, og høvdingen fikk derfor jobben med å hjelpe oss med å åpne dem. Etter en bedre lunch fristet det ikke akkurat å padle tilbake. Vi fikk heldigvis sitte på med en lokal fiskebåt, som hadde plass til både oss og kajakkene. Fiskebåten var en gammeldags seilbåt, og med omgivelsene fikk du følelsen av å være på settet til Pirates of the Caribien. Resten av dagen gikk til mye god mat og mye god drikke.

Dette var noe av det siste jeg gjør i Afrika. Etter tre måneder nærmer det seg slutten, og disse dagene i Mosambik har vært prikken over i´en, som endelig har gjort meg klar til å returnere i hjemlandet. Mandag 13/12 begynte jeg på hjemturen, først tilbake til Livingstone, og så til Norge. Først på Torsdag landet jeg i Norge. Dette ble et lite temperatursjokk, men har sakte gått seg til. Jeg fikk bare noen timer i Bergen før jeg måtte videre med buss til Førde. Her gjennomførte jeg utdanningens siste arbeidskrav, og på fredag 17. desember hadde vi avslutningsfest for klassen. Jeg er nå tilbake hjemme uten jobb, hus eller bil, med et ganske stort studielån, men likevel med gode utsikter.

Walk with lions

En kjapp liten oppdatering. I dag sto jeg faktisk opp så tidlig som seks. Dette fordi dette er et godt tidspunkt for elefanter å gå tur, og jeg og jentene skulle få sitte på. I Livingstone, og mange steder i Afrika, finnes det ulike program for å øke bestanden av ulike dyr som menneske har tatt litt dårlig vare på opp gjennom tidene. "Walk with lions" er et av disse, og i dag skulle vi få en omvisning av det de hadde av dyr. Alle dyrene som vi så her var tamme, og kan derfor ikke settes fri uten videre. De brukes i stedet for å lære uvitende turister som meg selv om dyrene, og som en inntekt til å drive stedet. I tillegg kan eventuelt avkom læres til å greie seg i det fri.

Vi begynte altså med afrikanske elefanter vi skulle ri inn i bushen med. Jeg fikk den største, og den var rimelig svær. Hadde den ikke sett at jeg hoppet på ville den sikkert ikke merket meg engang. Det var dessverre litt lite dyreliv mens vi ruslet bortover stien, men en elefantflokk kan sikkert ha den effekten. Det var uansett fantastisk artig å sitte på høyde med tretoppene og gynge seg gjennom villmarken. Jeg spurte selvfølgelig guiden om elefanter faktisk var redde for mus, som vi alle alltid har lurt på, og dette kunne han bekrefte. Han sa at mus kan krype inn i snabelen til elefanten, og at elefanten da vil prøve å få den ut ved å slå snabelen mot trær o.l. Musen vil da bite seg fast i snabelen, og i verste fall kan snabelen bli paralysert (kanskje på grunn av infeksjon). Selv er jeg ingen elefant-trener, så jeg skal begynne si imot de som er det. Det er uansett et artig svar på spørsmålet som jeg ikke har hørt før. Elefantturen varte omtrent i en halvtime. Vell fremme skulle vi belønne elefantene med noe snacks. Som takk gikk elefantene synkront opp i en slags oppstillingsposisjon, noe som var ganske stilig å se på.

Vi var nå uti bushen ett eller annet sted, og herfra skulle vi gå tilbake. Dette skulle vi gjøre sammen med en noen løveunger på 22 måneder. Når vi gikk bort til dem så vi at løve"ungene" var tre katter på gode 70 kg hver. De var likevel avslappet og virket ikke veldig truende. Vi klappet og koste litt med disse, og gikk tilbake til senteret mens vi leide løvene i halen. Når vi kom tilbake fikk vi klappe litt mer på løvene, og tok noen gruppebilder sammen med dem. Herfra sa vi farvel til løvene, og gikk for å leke med noen geparder i stedet. Av utseende er geparder utrolig  strømlinjeformet og elegant, og fra utseende er det ikke overraskende at de er verdens hurtigste pattedyr. Den første geparden vi kom til, King Salomon, var ikke akkurat blid for å se oss og hisset seg ganske bra opp når vi gikk bort til den. Vi fikk forklart at den bare hadde det i kjeften og så lenge vi ikke kom borti den ville alt gå bra. Geparder er veldig svake i forhold til andre afrikanske rovdyr, og angriper derfor ikke andre ting enn byttedyr. Neste gepard var mer avslappet og denne fikk vi klappe og kose med. Det var også en vill gepard der som skulle slippes ut i naturen om ikke så lenge. Denne fikk vi ikke klappe, og det var nok like greit.

Neste på programmet var geparder av mindre format. Dette var tre små gepardunger på noen måneder, og var som forvokste kattunger. De var utrolig lekne, og hadde eg kunnet ville jeg tatt de med hjem hele gjengen. De var en del sterkere enn vanlig norske huskattunger, så litt kloremerker ble det. Fra gepardene gikk vi inn til to små løveunger på 3 måneder. Disse var yngre enn gepardungene, men likevel større. I tillegg leker de litt mer alvorlig, så vi måtte holde leken på et litt rolig nivå. De var utrolig søte selv om de var litt farlig, og om jeg hadde kommet hjem med en finger mindre, ville det vært en fantastisk bra dag likevel.

Mwandi

De to siste ukene har jeg gjennomført min siste praksis i sykepleiestudiet. De har jeg tatt i Mwandi Village, en landsby halvannen time fra Livningstone, ikke så langt fra grensen til både Botswana og Namibia. Dette er en fattig landsby, og består hovedsakelig av stråhytter og enkelte med solide murhus. Ved første øyekast virker landsbyen veldig liten. Sentrum består av en del små butikker langs hovedveien, uten det store utvalget og veldig overpriset. Disse butikkene er sannsynligvis mest for turister og rike/late, for de lokale kan kjøpe varer billigere i Namibia. Når man går rundt i gatene og bakgatene ser man sjeldent mer enn ti hus/hytter om gangen, og ettersom det er helt flatt får man ingen oversikt over hvor stor landsbyen er. Den eneste måten å få et inntrykk av størrelsen på landsbyen er å velge seg en retning og gå. Den er overraskende stor, og lik nesten hele veien. Mwandi, i likhet med de fleste landsbyer i Zambia, er svært vennlig. Folk her hilser og er høflig, og barna løper bort og tar hånden din. Mwandi Village og regionen som den ligger i blir styrt av Lozi-høvdingen Inyambo Yeta. Han lever i palasset sitt i Mwandi bak voktede murer, og styrer området derfra. Jeg har ikke funnet ut hva folk egentlig synes om han, men det virker ikke som folk verken er fantastisk fornøyd eller misfornøyd.

Jeg og de fem jentene i gruppen min har bodd på et ganske fint gjestehus rett ved Zambezi River. Det ser med første øyekast ut som et idyllisk badested, men hvis du ser lenge nok utover elven ser du en del krokodiller som håper du tror dette ser ut som et idyllisk badested. Det er uansett fint der også fra land. Det er to store inntektskilder i Mwandi. Den ene er fisken Zambezi Bream, og den andre er et litt spesielt øl. Øllet er laget som en slags grøt slik at man blir mett og full på samme tid. Ganske fiffig. Fisken selges overalt. En gang jeg jobbet på sykehuset kom det noen og solgte fisk til sykepleierne som jobbet der mens de delte ut medisiner. Det er et ganske absurd syn å se en person dele ut medisiner med en hånd mens hun holder en rå fisk i den andre.

Sykehuset i Mwandi, hvor jeg har jobbet de siste to ukene får støtte fra staten, kirken og donasjoner. Det er overraskende bra utstyrt, og de tilbyr gode helsetjenester til landsbyen. HIV/Aids er et stort problem i Mwandi, og mye resurser går med på å bekjempe dette. De kjører blant annet rundt til helsestasjoner rundt i området og tilbyr medisiner og veiledning. Det største problemet er som regel å avlive myter rundt HIV, forklare hva som er faktisk stemmer, og overbevise folk om at medisinene hjelper. I Norge ville dette vært rimelig enkelt, men i Zambia er dette overraskende vanskelig. Et eksempel på hvor lite mange afrikanere om HIV vet er Sør Afrikas nåværende president som har sagt at man ikke blir smittet av HIV hvis man dusjer etter sex. Det blir da vanskelig for en hvit liten mann å forklare hvordan alt henger sammen. Spesielt siden overraskende mange, også utdannede, tror at HIV-viruset ble skapt av den hvite mann for å utslette den svarte. Det kan virke absurd for vestlige å forestille seg verdensbildet som mange afrikanere kan ha. Selv er vi bortkjemt i massemedier og informasjonstilgang, men når man får litt avstand fra de vestlige godene blir det fort mer forståelig at det finnes en del misforståelser. Det er heller ikke ufortjent eller uforståelig at mange afrikanere tar den hvite mans ord med en klype salt. På grunn av den høye HIV-prevalensen i Mwandi finnes det mange foreldreløse barn, og dermed ganske store barnehjem. Vi var å besøkte et av disse på fritiden vår med fargestifter og ballonger. Dette var en ganske artig opplevelse, og hvor en del barn sannsynligvis aldri hadde holdt en ballong før og gikk omtrent i taket.

Ellers, til informasjon, så begynner regntiden å nærme seg Zambia nå, og når det regner i Afrika så regner det virkelig, med lyn, torden og vann som bøtter ned. Første skikkelige regnskur vi opplevde gikk omtrent rett gjennom taket til tross for at vi sikkert har et av de tetteste husene i hele landsbyen. Det har vært en del slike regnskurer i den siste tiden og fra et tørt landskap av rødlig sand har mye av Zambia blitt forvandlet til et grønt og frodig land. Mangoene begynner å bli moden, og insektene blir større (og de var store fra før). Fra og med i dag har er jeg ferdig med praksisen min, og når jeg i løpet av helgen skriver ferdig det siste arbeidskravet mitt har jeg frem 15. desember fri til å gjøre akkurat det som passer meg. Utenom arbeidskravet er det neste på listen derfor å finne ut hva som passer meg å bruke den resterende tiden min på her. Forslag vil forresten bli tatt hjertlig imot. (For de som tror at jeg koser meg i varmen mens kulden kryper inn over det ganske land der hjemme, så kan jeg informere om at temperaturen synker her også. Det nesten nærmer seg faktisk 25 grader om natten. Brrr)

Ekstremsporthelga

Helgen uke 45 har jeg brukt på Livingstones adrenalinfylte aktiviteter. Her finnes det ganske mye å ta av, men strikkhoppet i Victoria Falls er nok det største trekkplasteret. På fredag dro vi derfor til fossen og meldte oss opp. Det var faktisk et tilbud hvis du meldte deg opp på alle aktivitetene de har, Zip-Line, Gorge Swing og Bungi, så jeg meldte meg like godt opp på alle tre. Jeg tenkte å begynne med de minst skumle og jobbe meg oppover, så først ut var Zip-Line. Utformingen på Victoria Falls er litt komplisert å forklare, men jeg skal gi det et forsøk. Før fossen brer fossen seg utover et stort område og faller som et bredt teppe av vann ned i en sprekk i landskapet. Fra denne sprekken renne vannet til midten og videre gjennom en kløft som slynger seg videre i en S-form. Litt nedenfor fossen går det en bro mellom Zambia og Zimbabwe. Det er fra denne broen Strikkhoppet og de andre aktivitetene ligger.

Zip-Linen er en line som går fra Zambia-siden av kløften og skrått ut til broen. Denne linen fester du inn i og seiler over Zambesi River over 100 meter lengre nede. Ettersom jeg var forberedt på strikkhopp og pendelhopp var ikke dette akkurat skummelt, men det var likevell utrolig gøy å seile over elven på denne måten.

Neste på programmet var Gorge Swing. Dette er et pendelhopp hvor fester deg i et tau som er festet i en line et stykke unna broen. Du hopper med beina først fra broen, og faller fritt i noen sekunder før tauet tar og sender deg i en pendel gjennom kløften like over vannet. Jeg trodde denne skulle være rimelig enkel og grei, men alle som har prøvd den sier at den er mye skumlere enn strikkhoppet. Det var også min erfaring, og i det jeg hoppet tenkte jeg "Tok jeg selvmord nå?" Før jeg hoppet hørte jeg noen si "Ikke spark med beina". Dette overholdt jeg ikke på noen måte. Jeg har hoppet pendelhopp før, men akkurat dette hoppet var overraskende skummelt. Jeg husker det ikke selv, men jeg har blitt fortalt at jeg i luften mumlet et litt fryktinspirert "Åh, Satan" før jeg forsvant. For adrenalinjunkier som skal til Victoria Falls er dette et must.

Når jeg skjelvene greide å stavre meg opp igjen på broen ble jeg stroppet inn i bungi-utstyret med en gang. Jeg hadde ikke fått samlet meg enda etter forrige hopp, så jeg tenkte at det er like greit å hoppe før hjernen min skjønner hva som foregår. I motsetning til pendelhoppet hopper du her med hodet først. Planen min var å gjøre dette i et lydløst svalestup. Svalestupet fikk jeg faktisk ganske bra til, men helt lydløst ble det ikke.

Lørdagen brukte jeg til hviledag, og på Søndag dro jeg Arild fra Tromsø, og TK fra fredskorpset på duckying (litt usikker på skrivemåten). Dette er en slags rafting, men i egne oppblåsbare kajakker i stedet for en stor felles båt. På denne tiden av året er det ganske lite vann i elven, og selv om en skulle tro at dette gjorde raftingen mer vill var det ikke slik. Det som skjer da er i stedet at de tar i bruk de verste strykene, som det bare er mulig å bruke når det er lite vann. Ettersom jeg har null erfaring med elvekajakk, og kun har sittet i en havkajakk en gang tidligere ble dette er ganske våt opplevelse, og til tider ganske oksygenfattig. Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt hvorfor store bølger og elver skal være så farlig. Vi kan jo tross alt svømme. Det var omtrent i fjerde stryket at jeg ble fint satt på plass av elven. Nesten helt i begynnelsen av det lange stryket ble båte min veltet. Prosedyren er da å holde fast i båten og padleåren, snu båten med et tau på undersiden, og hoppe oppi igjen. Dette gikk forsvåvidt fint i stille vann, men var litt verre i dette tilfelle. Båten ble revet ut av hånden min, og åren holdt meg bare under så etterhver slapp jeg den også. Fra båten veltet til jeg var skuteløs hadde jeg ingen anelse om hvor opp var. Et triks da er å blåse ut litt bobler og se hvilken vei de går. Dette kom jeg overhodet ikke på der og da. Taktikken min var derfor å slappe av for å spare oksygen mens jeg fløt til overflaten. Dette fungerte ganske dårlig. Etter en stund begynte jeg bare å svømme den veien jeg trodde var opp, og til stor glede fant jeg overflaten, og dens friske luft.

Litt videre nedover elven kom vi til en eksotisk liten bukt, med fin natur langsvannkanten, og noen artige steinformasjoner. Guiden vår sa ett eller annet og pekte innover bukten. Jeg padlet bort og fikk et litt bedre overblikk av hvordan det så ut der, jeg hadde nemlig mistet den ene linsen i et stryk. Når jeg kom tilbake så guiden litt dumt på meg og lurte på hvorfor jeg padlet bort når han akkurat hadde forklart at det bodde en krokodille der.

Et par stryk lengre nede kom vi til en plass hvor det var veldig, veldig, veldig viktig at vi holdt til høyre. Guiden dro først, og vi skulle følge etter. Guiden holdt godt til høyre. Arild kom bak og kom litt lengre til venstre. Jeg kom bak Arild og kom litt lengre til venstre igjen. Når jeg kom over "kulen" og så hvordan stryket så ut, så jeg at jeg kom såvidt til høyre for hva i mine øyne så ut som den sikre død. TK kom bak meg igjen og holdt enda litt mer til venstre. Av en eller annen merkelig grunn kantret ikke båten hans og han gled pent og pyntelig gjennom feil side av stryket. Guiden var like overrasket som oss, og sa at TK nettopp hadde åpnet en ny rute i elven. Av og til følger det med et kamerateam som selger filmen av raftingen etterpå. Guiden fortalte også at hadde de vært her nå ville ikke han hatt jobb lengre. Etter en litt alvorlig skjennepreken om at vi måtte gjøre som de sa fortsatte vi nedover elven. Og neste helg skal jeg rafte.

Roadtrip

Jeg skulle egentlig porsjonere ut resten av turen over flere dager, men siden det er så mye problemer med å komme seg på nett tar vi hele greien på en gang. Første stop på veien var Swakopmund.

Swakopmund er en kystby som består av gjestehus, backpacker-steder, sommerhus og ulike aktivitetstilbud. I forhold til Afrika ellers er byen unaturlig rein. Bygningene har vestlig preg, og det kan mange steder virke som du er tilbake i Europa. Det er likevel noe merkelig og unaturlig med byen. Det er få detaljer og alt virker overdrevent planlagt. Det blir litt som om noen har forstørret en lekeby, og du har en konstant følelse av at noe ikke stemmer, selv om det er vanskelig å sette fingeren på det. Denne følelsen danner likevel av etterhvert. Til tross for at annethver bygning her er en eller annen form for overnattingsmulighet var det faktisk ikke lett å finne et ledig sted. En plass var faktisk fullbooket fordi 26 norske studenter fra en folkehøyskole hadde overtatt hele stedet!

Vi flyttet litt rundt på oss i de tre dagene som vi tilbringte i Swakopmund, og bodde på forskjellige gjestehus, og en natt i en bungalow. Vi traff en hel bråte med norske folkehøyskole-studenter, som nevnt tidligere. Disse var på gjennomreise i Afrika, og hadde begynt i Sør-Afrika. Vi traff også en lokal gjeng på en pub som vi tok en øl eller to med. De fortalte at Swakopmund var et samlingspunkt runt nyttår, og at det kom folk fra hele sørlige Afrika for å feire nyttårsaften.

Rett ved byen begynner også Nabib-ørkenen, med hollywoodaktige, rødlige sanddyner. Den strekker seg fra helt til kysten, og er en artig liten detalje i landskapet. Denne ørkenen har vi hatt det mye gøy med. Tirsdag 2/11 tok vi kontakt med en tidligere nevnt tysker som hadde over en tidsperiode på ti år bygget seg opp et imponerende ski-arsenal. Vi dro ut i ørkenen til en svær sanddyne som het Matterhorn. Her dro han frem slalomski og telemarkski, og en kjølebag med øl. Jeg har tidligere tenkt at den eneste ulempen med å tilbringe november i Afrika er at jeg går glipp av begynnelsen av ski-sesongen. Jeg kan nå rekke en lang tunge til alle der hjemme, og spesielt medlemmer av Ekspedisjonslauget, og fortelle at jeg har stått på telemark i Namibia, i føre som tilsvarer puddersnø i 20 minus. Sanden er selvfølgelig litt tyngre enn snø og krever litt omstilling, men det er faktisk et godt underlag for ski. Den eneste ulempen er at når du faller ender du opp med sand i alle kroppsåpninger. Det er selvfølgelig også mye jobb å klatre opp sanddynen igjen mellom hver tur, men dette blir jo bare et ledd i treningen. Når vi etterhvert ble sliten og solbrent avsluttet vi skiøkten med afterski bestående av bailies og øl (hver for seg). Før vi skilte lag fikk vi også en liten omvisning rundt i Swakopmund. Vi dro blandt annet til en saltfabrikk hvor vi tok et morsomt bilde av oss med ski foran et fjell av salt.

Tirsdag 3/11 begynte vi en tredagerstur hjemmover mot Zambia. Vi kjørte først til Windhoek, hovedstaden i Namibia, hvor vi skulle tilbringe en natt, og planlegge turen hjemover. Vi kom frem omtrent når det ble mørkt, og dro tidlig neste morgen. Jeg vet derfor lite om Windoek, og hopper videre til neste etappe.

Onsdag bestemte vi oss for å reise øst gjennom Kalahariørkenen i Botswana, og videre nord tilbake til Livingstone. Denne ørkenen er et stilig landskap, flatt og uendelig langt, når du står litt høyere enn landskapet ellers ser det ut som om du kan se til verdens ende i alle himmelretninger. Det er også en del fjell i horisonten med de merkeligste formasjoner. På veien kjørte vi nesten over en skilpadde som krysset veien. Vi stoppet og lekte litt med denne, og den svarte med å pisse på Arild. Jeg liker den skilpadden. Av andre dyr så vi faktisk struts, som er en stor industri i Botswana.

Omtrent 200 kilometer fra Maun, endestoppet vårt for den dagen, begynte drivstofflampen og lyse. Dette var egentlig ikke noe problem ettersom det var en landsby som vi kjørte gjennom på veien. Når vi kom dit var bensinstasjonen tom for bensin. Dette derimot, var et problem. Resten av turen gikk derfor i 60 km/t, uten airkondition, og med et bekymret uttrykk i ansiktet. Det er selvfølgelig mulig å sove i bilen, men det er lite lurt med tanke på ville dyr og landeveisrøvere. Av en eller annen absurd grunn kom vi oss helt frem, til tross for at bensinmåleren hadde lagt seg flatt 100 kilometer fra byen. I Maun bodde vi på et gjestehus som besto av bungalower i et jungellandskap. Det var et fantastisk gjennomført stilrent område, som gav deg følelsen av å være i den villeste afrikanske jungel. Når vi kom frem ble vi servert øl og satt rundt et bål som brant gjennom hele natten. Maun er forresten Botswanas turist-hovedstad, og ligger rett med det dyrerike Okavangodeltaet, som er verdens største innlandsdelta.

Neste dag dro vi nordover mot Zambia og Livingstone. Det finnes en kort vei dit gjennom turistmagneten Chobe Nasjonalpark, men for å bruke den trenger du 4x4 og en ganske robust bil. Vi valgte derfor den lange veien rundt, en litt kjedeligere, og lengre vei, men med god veistandard (vanligvis når jeg skriver god standard er det ganske dårlig i forhold i til norsk standard, men når jeg snakker om veier er det mye det samme). Etter omtrent seks timer kom vi frem til Zambesi river som skiller landene. Her måtte i vi en ferge over elven for å komme til Zambia. Dette ble en litt spesiell opplevelse. Fergen så svært hjemmesnekret og improvisert ut, og virket ikke direkte trygg. At det er krokodiller i vannet gjør ikke saken mye bedre. Fergen kom frem til stranden og senket en landgang så bilene kunne kjøre på. Det var plass til to trailere, to biler, og en horde av folk. Når fergen var full løftet de opp landgangen til tross for at folk fremdeles holdt på å stige ombord. For disse folkene var det bare å komme seg av landgangen før den ble for bratt til å stå på. Hele situasjonen var så absurd at vi ikke kunne gjøre annet enn å le.

Fremme på zambisk side av elven av elven måtte vi gjennom grensekontrollen. Dette gikk ikke helt etter planen. Når vi studerer i Zambia trenger vi en study-permit som gir oss tillatelse til dette. Denne hadde vi enna ikke fått. Av de tidligere gruppen norske studenter er det faktisk ingen som har fått tillatelsen før de har fullført praksisen og dratt hjem. Grensevakten gav oss derfor 4 dager til å få oppklart oppholdstillatelsen vår i landet før vi ville bli klasifisert som ulovlig immigrant. Dette ville vært god tid hvis det ikke hadde vært fredag kveld.

Jeg er nå hjemme igjen i Livingstone, med fornyet oppholdstillatelse og ingen varige mén. Turen har vært helt fantastisk med mange opplevelser, og mye morro. Denne uken jobber jeg på barselavdelingen på sykehuset, og neste uke drar jeg til landsbyen Mwandi for to uker. Der er jeg ikke helt sikker på hva opplegget blir, men jeg regner med å jobbe med ett eller annet realtert til helse i afrikas mer grisendte strøk. Dette gleder jeg meg stort til, og det skal bli spennende å oppleve afrikas mindre siviliserte områder for en lengre periode.

Namibia

Etter lang tid har jeg endelig funnet internett igjen. De neste bloggene som kommer har jeg skrevet på telefonen min, så de er kanskje litt korte.

Fredag 29/10 leide jeg, fire av jentene jeg reiser med og Arild, en sykepleier som spesialiserer seg innenfor psykiatri, en Toyota 8-seter for å utforske Afrika. Vi hadde da ti dager fri som vi kunne bruke som vi ville. Fra Livingstone kan man innen kort tid reise til Zimbabwe, Namibia og Botswana. Dagen før vi reiste greide vi endelig å bestemme oss, og valget endte med Namibia. Ettersom vi er så snille gutter og jenter fikk vi også med en sjåfør på kjøpet. Vi hadde derfor bil med lokal guide, og en god uke til å utforske sørlige Afrika.

Lover og regler forandrer seg veldig fort i Zambia, og sannsynligvis i andre afrikanske land. I tillegg er det relativt dårlig forståelse av disse reglene, og ganske mye korrupsjon. Dette betyr at selv om du får oppholdstillatelse av èn person betyr ikke det at det er like lett neste gang, og det betyr heller ikke at det er gratis selv om det i teorien skal være det. Vi bar derfor veldig spente på denne turen. Hovedsakelig fordi vi skulle krysse landegrenser og derfor var avhengig av at en rekke ting gikk knirkefritt (erfaring tilsier at få administrative ting i Afrika går knirkefritt). Denne gangen gjorde det likevel det. I grensekontrollen satt det to artige og humoristiske karer som stemplet og godkjente uten å problematisere noe som helst. Når jeg sa at jeg var sykepleiestudent spurte den ene om jeg kunne sette injeksjoner. Dum som jeg var svarte jeg at det kunne jeg. Jeg vet fremdeles ikke om han tullet eller ikke, men jeg greide til slutt og komme meg unna å behandle et eller annet familiemedlem av han.

Vi bestemte oss for å kjøre til kysten til turistbyen Swapkopmund. Dette ble en to dager lang roadtrip med lite pauser, men mye artig å se. Jeg traff en tysker her nede som hadde bodd her i ti år og slet med litt munndiarè. Jeg er derfor fullt oppdatert på Namibia, og spesielt Swapkopmund. Namibia er et ganske spesielt land. Landet er nesten fire ganger større enn Storbriania, men har under to millioner innbyggere. Hovedsakelig er dette fordi mye av landet består av ørken, og ellers lite tilgivende landskap. Hovedinntekten til Namibia kommer fra diamant-, og uranutgraving. Tyskeren, eller Fredrik som han heter, fortalte at mens han hadde bodd i Namibia hadde diamantindustrien blitt redusert, mens uranproduksjonen var i vekst. Uten å ha satt meg inn i diamantindustrien, tørr jeg påstå at det ikke akkurat er norske arbeidsforhold for arbeiderne der. Fredrik fortalte likevel at uranproduksjonen heller ikke var noe stort pluss for befolkningen i Namibia. Det kreves nemlig voldsomme mengder ferskvann i produksjonen, og i et land som stort sett består av ørken går dette hardt ut over vanntilgangen. Lokalbefolkningen sliter også med å tilpasse seg landets nye utvikling. De rødmalte himba-kvinnene (Google) trekker inn i byene for, som Fredrik så fint sa det, å få et stykke av en kake som allerede er spist opp.

Namibia er likevel ikke et land hvor man blir deprimert av å være i. De fleste ser ut til å greie seg noenlunde, er hyggelige og ved godt humør. Her finnes foresten folk som snakker et stammefolk som bruker klikkelyder i språket. Mange har sikkert hørt dette i filmen "Gudene er gale" og andre steder. Det er fascinerende å høre på, og vi har begynt å bruke det i norsk også nå bare for moro. Jeg har byttet navn til [klikk]nut.

Devils Pool

Devils Pool

Lørdag 23. oktober bestemte vi oss for at vi hadde lyst å bade. Til tross for at vi bor rett ved Zambesi, afrikas fjerde største elv, er det ikke flust av plasser dette er mulig. Hovedsakelig er dette på grunn av det rike dyrelivet her som består av blandt annet krokodille og flodhest. Det er likevell noen steder som skal være trygge. Ett av disse stedene er "The boiling point" som er omtrent hvor Victoria Falls lander. Jeg hadde tidligere vært der og sett at det er en del strøm o.l. Vi valgte derfor å reise til Devils pool, som vi på dette stadiet trodde var et rolig og fint naturlig basseng ovenfor Victoria Falls.

Vi visste at vi måtte gå langs kanten av fossen for å komme omtrent til midten av det brede fossefallet. Vi spurte etter en guide på Jolly-boys, et lokalt back-packer-sted for å guide oss til Devils pool, men  det var dessverre ingen tilgjengelig akkurat denne dagen. På en eller annen måte traff vi en kar rett etterpå som tilfeldigvis var guide akkurat dit og kunne ta oss med helt gratis. En av de første setningene i Lonely Planet guiden min er at ingenting i Afrika er gratis, men vi tok han nå på ordet.

Guiden var svært behjelpelig og ordnet taxi og inngangspenger til nasjonalparken, og alt gikk på skinner. Vi gikk ut av taxien omtrent ti minutter fra elven, og gikk derfra. Første hindring var en stryk, 30 meter bredt, som var demmet opp. Vannet gikk omtrent ti centimeter over kanten og kanten var omtrent ti centimeter bred. Vi måtte derfor balansere over denne, noe som ikke virker vanskelig, men vannet som går over kanten har en del kraft, og gjør det vanskelig å holde balansen. I tillegg hadde vi med oss kamera, mobil og andre verdisaker som ikke bør bli vått. Trygt over ble det ganske mye trasking gjennom småbekker og og kratt, og en del busker som hadde giftige torner.

Etterhvert måtte vi svømme over noen større elver med ganske sterk strøm. Guiden ropte noe voldsomt om at vi måtte svømme fortere, og når to av jentene drev litt nedover elven svømte han etter og hentet dem. Når vi var over så vi at elven sluttet omtrent 20 meter lengre nede til Victoria Falls og 108 meter ned til the boiling pot. I de neste del-elvene hvor vi måtte svømme var vi derfor godt motiverte til å hente frem litt ekstra krefter. (Det skal sies at det gikk et tau tvers over elven rett før fossen, så det var mulig å ta tak i dette og dra seg i land hvis man ikke greide å svømme mot strømmen.) Guiden fikk også med seg noen venner som passet på at vi ikke drev feil vei.

På dette stadiet var vi så forvirret og desorientert at vi bare gjorde det som guiden ropte at vi måtte gjøre. Når vi derfor gikk bort til kanten av fossen, og han hoppet uti vannet rett foran kanten fulgte vi bare etter. Vannet her gikk også over kanten, men litt under vannkanten var det en naturlig vegg som hindret at vi datt over. (Det er ganske vanskelig å forklare hvordan det faktisk så ut, og bildene sitter fast i kameraet. Hvis man søker på "Devils Pool" på google pictures ser du likevell hvordan det ser ut. I motsetning til disse bildene var det ganske mørkt og en del høyere vannstand.) Når vi hoppet ut i vannet holdt guiden seg fast i muren ved kanten og ba oss svømme bort til han. Vi samlet oss der mens guidens venner tok bilder av oss. Så la vi oss på magen og ålte oss utover kanten mens de i det dypere vannet holdt oss i beina. Liggende slik så vi rett ned til bunnen av fossen. Dette tror jeg er det mektigste synet jeg noenslinne har sett, og når du ligger der, halveis utenfor verdens største foss, mens du selv ligger i elven, og eneste sikring er en kar som holder deg i beina, er alt så absurd at det er vanskelig å fatte hva du egentlig holder på med.

Mens vi var i Devils Pool ble det plutselig bekmørkt, og tilbaketuren ble derfor gjennomført i svak månebelysning. Dette gjorde verken gåingen, svømmingen, eller balanseringen noe enklere. Mens vi balanserte over kanten, som var vårt første og siste hinder, så jeg plutselig noe i vannet noen meter foran meg som jeg var sikker på beveget seg. Jeg brukte all konsentrasjon på å holde balansen på muren, så når det jeg trodde var en flodhest dukket opp gjorde jeg meg klar til å hoppe av muren i elven bak meg. Sannsynligvis var det bare en kombinasjon av en stein, mørke, adrenalin og fantasi, men der og da følte jeg meg ytterst utsatt, og for å være helt ærlig en smule frykt.

Vi kom oss likevell trygt over til andre siden (såvidt, ettersom guiden reddet meg to ganger fra å falle i vannet), og trygt tilbake til gjestehuset vårt. En del ganger på på turen hadde guiden bedt oss sitte ned og være stille. Vi fant seinere ut at dette er fordi det ikke er lov å gå denne veien, og at turister som skal til Devils Pool må ta båt dit. Turen vår var med andre ord ikke helt etter retningslinjene. Vi fant også ut at grunnen til at denne veien var ulovlig var fordi det var ganske mange som hadde endt opp i bunnen av fossen... For de som skal til Victoria Falls vil jeg anbefale på det sterkeste å oppleve Devils Pool, men det kan nok være lurt å gjøre det gjennom et noe mer etablert byrå enn en kar du tilfeldigvis møter. Når vi var tilbake til sivilisasjonen viste det seg også at turen slett ikke var gratis, men med litt pruting betalte vi en ganske rimelig pris likevell.