Ekstremsporthelga

Helgen uke 45 har jeg brukt på Livingstones adrenalinfylte aktiviteter. Her finnes det ganske mye å ta av, men strikkhoppet i Victoria Falls er nok det største trekkplasteret. På fredag dro vi derfor til fossen og meldte oss opp. Det var faktisk et tilbud hvis du meldte deg opp på alle aktivitetene de har, Zip-Line, Gorge Swing og Bungi, så jeg meldte meg like godt opp på alle tre. Jeg tenkte å begynne med de minst skumle og jobbe meg oppover, så først ut var Zip-Line. Utformingen på Victoria Falls er litt komplisert å forklare, men jeg skal gi det et forsøk. Før fossen brer fossen seg utover et stort område og faller som et bredt teppe av vann ned i en sprekk i landskapet. Fra denne sprekken renne vannet til midten og videre gjennom en kløft som slynger seg videre i en S-form. Litt nedenfor fossen går det en bro mellom Zambia og Zimbabwe. Det er fra denne broen Strikkhoppet og de andre aktivitetene ligger.

Zip-Linen er en line som går fra Zambia-siden av kløften og skrått ut til broen. Denne linen fester du inn i og seiler over Zambesi River over 100 meter lengre nede. Ettersom jeg var forberedt på strikkhopp og pendelhopp var ikke dette akkurat skummelt, men det var likevell utrolig gøy å seile over elven på denne måten.

Neste på programmet var Gorge Swing. Dette er et pendelhopp hvor fester deg i et tau som er festet i en line et stykke unna broen. Du hopper med beina først fra broen, og faller fritt i noen sekunder før tauet tar og sender deg i en pendel gjennom kløften like over vannet. Jeg trodde denne skulle være rimelig enkel og grei, men alle som har prøvd den sier at den er mye skumlere enn strikkhoppet. Det var også min erfaring, og i det jeg hoppet tenkte jeg "Tok jeg selvmord nå?" Før jeg hoppet hørte jeg noen si "Ikke spark med beina". Dette overholdt jeg ikke på noen måte. Jeg har hoppet pendelhopp før, men akkurat dette hoppet var overraskende skummelt. Jeg husker det ikke selv, men jeg har blitt fortalt at jeg i luften mumlet et litt fryktinspirert "Åh, Satan" før jeg forsvant. For adrenalinjunkier som skal til Victoria Falls er dette et must.

Når jeg skjelvene greide å stavre meg opp igjen på broen ble jeg stroppet inn i bungi-utstyret med en gang. Jeg hadde ikke fått samlet meg enda etter forrige hopp, så jeg tenkte at det er like greit å hoppe før hjernen min skjønner hva som foregår. I motsetning til pendelhoppet hopper du her med hodet først. Planen min var å gjøre dette i et lydløst svalestup. Svalestupet fikk jeg faktisk ganske bra til, men helt lydløst ble det ikke.

Lørdagen brukte jeg til hviledag, og på Søndag dro jeg Arild fra Tromsø, og TK fra fredskorpset på duckying (litt usikker på skrivemåten). Dette er en slags rafting, men i egne oppblåsbare kajakker i stedet for en stor felles båt. På denne tiden av året er det ganske lite vann i elven, og selv om en skulle tro at dette gjorde raftingen mer vill var det ikke slik. Det som skjer da er i stedet at de tar i bruk de verste strykene, som det bare er mulig å bruke når det er lite vann. Ettersom jeg har null erfaring med elvekajakk, og kun har sittet i en havkajakk en gang tidligere ble dette er ganske våt opplevelse, og til tider ganske oksygenfattig. Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt hvorfor store bølger og elver skal være så farlig. Vi kan jo tross alt svømme. Det var omtrent i fjerde stryket at jeg ble fint satt på plass av elven. Nesten helt i begynnelsen av det lange stryket ble båte min veltet. Prosedyren er da å holde fast i båten og padleåren, snu båten med et tau på undersiden, og hoppe oppi igjen. Dette gikk forsvåvidt fint i stille vann, men var litt verre i dette tilfelle. Båten ble revet ut av hånden min, og åren holdt meg bare under så etterhver slapp jeg den også. Fra båten veltet til jeg var skuteløs hadde jeg ingen anelse om hvor opp var. Et triks da er å blåse ut litt bobler og se hvilken vei de går. Dette kom jeg overhodet ikke på der og da. Taktikken min var derfor å slappe av for å spare oksygen mens jeg fløt til overflaten. Dette fungerte ganske dårlig. Etter en stund begynte jeg bare å svømme den veien jeg trodde var opp, og til stor glede fant jeg overflaten, og dens friske luft.

Litt videre nedover elven kom vi til en eksotisk liten bukt, med fin natur langsvannkanten, og noen artige steinformasjoner. Guiden vår sa ett eller annet og pekte innover bukten. Jeg padlet bort og fikk et litt bedre overblikk av hvordan det så ut der, jeg hadde nemlig mistet den ene linsen i et stryk. Når jeg kom tilbake så guiden litt dumt på meg og lurte på hvorfor jeg padlet bort når han akkurat hadde forklart at det bodde en krokodille der.

Et par stryk lengre nede kom vi til en plass hvor det var veldig, veldig, veldig viktig at vi holdt til høyre. Guiden dro først, og vi skulle følge etter. Guiden holdt godt til høyre. Arild kom bak og kom litt lengre til venstre. Jeg kom bak Arild og kom litt lengre til venstre igjen. Når jeg kom over "kulen" og så hvordan stryket så ut, så jeg at jeg kom såvidt til høyre for hva i mine øyne så ut som den sikre død. TK kom bak meg igjen og holdt enda litt mer til venstre. Av en eller annen merkelig grunn kantret ikke båten hans og han gled pent og pyntelig gjennom feil side av stryket. Guiden var like overrasket som oss, og sa at TK nettopp hadde åpnet en ny rute i elven. Av og til følger det med et kamerateam som selger filmen av raftingen etterpå. Guiden fortalte også at hadde de vært her nå ville ikke han hatt jobb lengre. Etter en litt alvorlig skjennepreken om at vi måtte gjøre som de sa fortsatte vi nedover elven. Og neste helg skal jeg rafte.