Victoria Falls is also called Mosi-oa-Tunya (the smoke that thunders) and is one of the worlds seven natural wonders. It was discovered (first seen by european eyes) by the explorer David Livingstone in the 1850s. The falls are 1700 meters wide, 108 meters high and forms the largest sheet of falling water in the world.
On sunday I saw it myself, and it was truely beautiful. We took a taxi as close as we got and walked the last kilometer. Close to the falls there is a lot of plantlife, so you cant really see far ahead because of trees and bushes. We first came to a big statue of David Livingstone and as we went over to it the trees opened and we could see the falls in the distance. At the same time a calm wind of humid chilled air hit us, a very welcome change from the otherwise hot, dry air in Zambia at this time of year.
We spent most of that day walking both on top of the falls and at the bottom. From the top you can see the falls as a wide wall where the river falls into a cleft while youself stand on the other side of the cleft. There are fences most places, but there are still a lot of places where you can go as far to the edge as you want, and I learned that no, Im actually not without scare of heights.
Oh, and theres baboons there. Ridden of their fear of humans they walk on and of the trails looking for food they can steal from unatentive tourists. By chance I actually had some nuts and fruit in my satchel. If I had taken it off it would probably been gone before it hit the ground. One of the bigger baboons actually went over to me and started tugging on it. if your have seen a baboons teeth and jaw you dont want them unhappy with your complience of giving them what they want. Still, he gave up pretty quickly and continued lazily on his way.
In short, Victoria Falls is awesome, and this will not be my last time seeing it.
mandag 27. september 2010
søndag 26. september 2010
Litt om kultur / A little about culture
Etter hvert som eg har blitt kjent med folk her e d litt artig å kunne dele bloggen med engelsktalende, så eg skal ta dette innlegget på engelsk. Skriv en kommentar hvis du foretrekker det på norsk, så vet eg om eg skal holde meg til norsk eller skifte til engelsk fra nå.
Yesterday our host, Luke, and his wife Whyness, took us out for dinner at "David Livingstone Safari Lounge", a magnificent hotel by the Zambesi river. While we were eating we started talking about the differences in how people communicate in Norway and in Zambia. Luke has been in Norway, so we have both been in both countries. I have already experienced a some of the differences, like when and how you greet people. In Norway a simple "hi" to your friends is enough, while in Zambia you shake hands, ask how you are and ask how your family is doing. You also have a lower threshold for who you greet, so during a day you will use a lot of time learning about strangers and catching up with those you've already met. I´ve written earlier about "African time" where you take your time, and do things in your own pace, if it suits you to do it at all (I may be exaggerating a little to point out the differences), and this comes very handy when you use your first hour on work greeting everyone you work with.
During my talk with Luke we started talking about how we treat our elders, children, relatives, neighbours and others, and there were huge differences. Common for all of Zambia is that you take care of your fellow human as long as you have resources and possibility to do it. Especially your family. In Norway its up to the system to do so. When I told Luke and Whyness how we send our parents to nursing homes their jaws almost dropped. In Zambia you take care of your elders till they die. And when they do, you have a funeral where everyone is coming, relatives, friends, those who live in the neighborhood, those who live in the surrounding neighborhoods and so on. In Norway its actually possible to die without anyone but the people handling the paperwork knowing.
We also have a government controlled system to handle children without parents, or has difficulties in other ways. In Zambia the family will take care of the children, or if there is no family someone else will. You can also take care of someone Else's children even if there is no need for it. For example if someone has seven children and another family has only one, or perhaps none, you could give them a child or two to raise just to even it a little. Luke himself was raised not raised by his parents even though they are alive and doing fine. As a Norwegian the very idea of giving away a child for someone else to raise is just absurd, and if I hadn´t come to Africa I would never even have the fantasy to imagine this gesture.
We talked a lot more about these things, and while many things in Zambia would be unpractical in Norway, we have a lot to learn from the African culture. If not to change your way of living, just to broaden your horizon and realize how different you can live your life around the world.
fredag 24. september 2010
Crikey!
Då var det fredag og vår offisielle fridag. Denne hadde vi satt av til å jobbe med hovedoppgaven vår, men etter en liten time bestemte vi oss for å gjøre nokke helt annet. På tidligere turer i utkanten av Livingstone hadde vi sett et skilt til "Crokodile Park", og vi bestemte oss for å dra hit og se hva vi kunne finne her. Vi fant krokodiller.
Vi ankom en liten resepsjonshytte med et lite kunstig sumpområde bak. Her ble vi møtt av små åpne akvarier med babykrokodiller i. Touren vår begynte med å holde og leke litt med disse. Krokodiller føles akkurat som utseende tilsier, tørr og lærete, men veldig artige. Selve parken var delt inn forskjellige inngjerdinger, der krokodillene var sortert etter hvem som kom overens. Hovedsaklig gikk dette etter størrelse med unntak av en albinokrokodille, som ingen likte og måtte derfor bo for seg sjøl. Dakar.
Krokodillene som var i denne parken var hentet av ulike elver i nærheten og var flyttet fordi de truet lokalbefolkningen. Mange av de største krokodillene hadde spist mennesker, og de to største hadde tatt livet av flere. De var 50, og 80 år, og den største veide 1 tonn. Etter turen gjennom parken fikk vi servert krokodillepai. Min første tanke var å takke nei, men med krokodillenes bakgrunn tatt i betraktning spiste jeg tre. Det var litt uenighet i gruppen om det smakte kylling eller fisk, men det var ganske godt.
Det var også slanger i parken. Alt fra Svart mamba til en svær pyton. Etter å ha fortalt litt om de ulike slangene fikk vi leke med en Brown House Snake. Den var ganske liten, brun og hvit, og ganske livlig. Slanger (ihvertfall denne) kjentes overhodet ikke ut slik jeg hadde forestilt den ville. Det var som en lang, fleksibel, silkemyk muskel. Veldig artig.
Jobber fremdeles med bildene. Kommer snart
Vi ankom en liten resepsjonshytte med et lite kunstig sumpområde bak. Her ble vi møtt av små åpne akvarier med babykrokodiller i. Touren vår begynte med å holde og leke litt med disse. Krokodiller føles akkurat som utseende tilsier, tørr og lærete, men veldig artige. Selve parken var delt inn forskjellige inngjerdinger, der krokodillene var sortert etter hvem som kom overens. Hovedsaklig gikk dette etter størrelse med unntak av en albinokrokodille, som ingen likte og måtte derfor bo for seg sjøl. Dakar.
Krokodillene som var i denne parken var hentet av ulike elver i nærheten og var flyttet fordi de truet lokalbefolkningen. Mange av de største krokodillene hadde spist mennesker, og de to største hadde tatt livet av flere. De var 50, og 80 år, og den største veide 1 tonn. Etter turen gjennom parken fikk vi servert krokodillepai. Min første tanke var å takke nei, men med krokodillenes bakgrunn tatt i betraktning spiste jeg tre. Det var litt uenighet i gruppen om det smakte kylling eller fisk, men det var ganske godt.
Det var også slanger i parken. Alt fra Svart mamba til en svær pyton. Etter å ha fortalt litt om de ulike slangene fikk vi leke med en Brown House Snake. Den var ganske liten, brun og hvit, og ganske livlig. Slanger (ihvertfall denne) kjentes overhodet ikke ut slik jeg hadde forestilt den ville. Det var som en lang, fleksibel, silkemyk muskel. Veldig artig.
Jobber fremdeles med bildene. Kommer snart
torsdag 23. september 2010
Skulle vi ikkje begynt for en time siden?
Ok. Litt om "afrikan time". klokken seks i Afrika betyr ikke nødvendigvis klokken seks. Det betyr som regel en gang etter halv syv. I vår vestlige verden handler alt om effektivitet. Det har eg egentlig ikkje tenkt på før, men når eg e her nede og ser tilbake på kordan vi bruker dagen hjemme, stemmer faktisk dette. Her nede derrimot har du diverse ting du skal gjøre, og du gjør det du rekker/kan/vil/gidder. Resten tar du i morgen, eller i overimorgen, eller nårsomhelst.
Her om dagen skulle vi kopiere nokken papirer på skolen vår, Livingstone School of Nursing. På kopiromemet sto to kopimaskiner, og en kar som skrudde på en av de. I stedet for å kopiere papirene selv på den maskinen som virket, skulle vi gi papirene til karen som sto å skrudde. Tilsammen hadde skulle vi ha rundt 30 ark kopiert, og mellom hvert ark vi gav han snudde han seg og fiklet litt med den ødelagte kopimaskinen. Kort fortalt var det alt vi rakk før lunch.
Etter lunch skulle vi finne noen som kunne stemple kopiene for å verifisere at de var ekte. Da måtte vi inn til sentrum, omtrent 10 minutters gange, og få kopier på et kontor. Når vi kom frem fant vi ut at ingen av dem som jobbet der var på jobb. Det var likevell en grei kar et annet kontor som tilbød seg å gjøre det for oss... for 300 000 kwacha (Omregnet til kroner blir det faktisk under 400 kroner, men i Zambia er dette mye penger). Vi takket høflig nei, og alt vi fikk gjort den dagen var å kopiere noen papirer.
Sett fra vestlige øyne virker dette forholdet til tid håpløs og ueffektiv, men her er det varmt, vanskelig å jobbe fort, og for de fleste ikke all verdens å gjøre. Så det er egentlig en behagelig og mer naturlig måte å tenke på. Det kreves selvfølgelig mye omstilling, men nå, seks dager etter at jeg ankom Livingstone, begynner det å synke inn
Her om dagen skulle vi kopiere nokken papirer på skolen vår, Livingstone School of Nursing. På kopiromemet sto to kopimaskiner, og en kar som skrudde på en av de. I stedet for å kopiere papirene selv på den maskinen som virket, skulle vi gi papirene til karen som sto å skrudde. Tilsammen hadde skulle vi ha rundt 30 ark kopiert, og mellom hvert ark vi gav han snudde han seg og fiklet litt med den ødelagte kopimaskinen. Kort fortalt var det alt vi rakk før lunch.
Etter lunch skulle vi finne noen som kunne stemple kopiene for å verifisere at de var ekte. Da måtte vi inn til sentrum, omtrent 10 minutters gange, og få kopier på et kontor. Når vi kom frem fant vi ut at ingen av dem som jobbet der var på jobb. Det var likevell en grei kar et annet kontor som tilbød seg å gjøre det for oss... for 300 000 kwacha (Omregnet til kroner blir det faktisk under 400 kroner, men i Zambia er dette mye penger). Vi takket høflig nei, og alt vi fikk gjort den dagen var å kopiere noen papirer.
Sett fra vestlige øyne virker dette forholdet til tid håpløs og ueffektiv, men her er det varmt, vanskelig å jobbe fort, og for de fleste ikke all verdens å gjøre. Så det er egentlig en behagelig og mer naturlig måte å tenke på. Det kreves selvfølgelig mye omstilling, men nå, seks dager etter at jeg ankom Livingstone, begynner det å synke inn
mandag 20. september 2010
Første møtet med afrikas dyreliv
No har eg endelig begynt å krysse "to does" og "to sees" av listen min. På søndag dro vi til et hotell i nærheten av Victoria Falls for å slappe av med bassenget og lade opp til første praksisdag neste dag. Vi tok en drosje til hotellet og på veien løp det bavianer langs veien. Veldig artige aper, men visstnok ikkje lurt å få etter seg. De har to typer aper her. I tillegg til bavianer har de noe som heter naughty monkey. Den lever visst opp etter navnet sitt og tar alt som ser artig ut, uansett om det e i lommen din eller hendene dine.
Vell fremme på hotellet slappet vi av med bading og soling. Etterhvert som rastløsheten kom gikk vi en liten tur bak hotellet, og i løpet av fem skritt var vi plutselig midt i bushen, med en sti som vridde seg mellom tornebusker. Det første vi så var et vann på den ene siden, og før vi visste ordet av det svømte en liten babykrokodille vekk fra oss i vannkanten. (vi fikk vite seinere at dette sannsynligvis var en slags øgle, men det var mye krokodiller i det vannet. Og dette var 30 meter fra hotellbassenget). Vi gikk litt videre på stien og før det hadde gått ett minutt gikk det en zebra ut på stien rundt 50 meter fra oss. Den så på oss med late øyne og trasket bortover stien vekk fra oss. Vi var mildt sagt begeistret over dette uventede møtet med afrikas dyreliv og fulgte etter zebraen. Etter rundt 50 meter så vi at zebraen var på vei til vennene sine, fire zebarer til, to giraffer, en drøss med impalaer, og noe som vi bestemte oss for å kalle en and. Alt dette skjedde innenfor 10 minutter og 100 meter fra hotellet. Det e få ganger i livet eg har blitt like imponert og overrasket.
Når vi satt i taxien tilbake tilbake til gjestehuset vårt ble opplevelsen toppet med rundt ti elefanter som gikk mellom noen trær langs veien. Afrika kommer til å bli helt fantastisk!
Vell fremme på hotellet slappet vi av med bading og soling. Etterhvert som rastløsheten kom gikk vi en liten tur bak hotellet, og i løpet av fem skritt var vi plutselig midt i bushen, med en sti som vridde seg mellom tornebusker. Det første vi så var et vann på den ene siden, og før vi visste ordet av det svømte en liten babykrokodille vekk fra oss i vannkanten. (vi fikk vite seinere at dette sannsynligvis var en slags øgle, men det var mye krokodiller i det vannet. Og dette var 30 meter fra hotellbassenget). Vi gikk litt videre på stien og før det hadde gått ett minutt gikk det en zebra ut på stien rundt 50 meter fra oss. Den så på oss med late øyne og trasket bortover stien vekk fra oss. Vi var mildt sagt begeistret over dette uventede møtet med afrikas dyreliv og fulgte etter zebraen. Etter rundt 50 meter så vi at zebraen var på vei til vennene sine, fire zebarer til, to giraffer, en drøss med impalaer, og noe som vi bestemte oss for å kalle en and. Alt dette skjedde innenfor 10 minutter og 100 meter fra hotellet. Det e få ganger i livet eg har blitt like imponert og overrasket.
Når vi satt i taxien tilbake tilbake til gjestehuset vårt ble opplevelsen toppet med rundt ti elefanter som gikk mellom noen trær langs veien. Afrika kommer til å bli helt fantastisk!
Fremme i Livingstone
Gjestehuset der vi bor har egentlig internett, men det har ikkje vært oppegående før no. Så no kommer det to nye innlegg:
18/9
Fra Lusaka tok vi en buss til Livingstone, kor vi skal tilbringe de neste 3 månedene. Buss e en fin måte å få et førsteinntrykk av Afrika. Turen tok 6 timer og gav mange inntrykk. Det første var på busstasjonen der vi ble omringet av folk som skulle selge ting, og hjelpe oss på alle mulige måter.
I løpet av turen kjørte vi over en togskinne hvor det lå et avsporet tog og en knust lastebil. Varene fra lastebilen lå fremdeles på bakken og det var mange folk der, så det var sannsynligvis en nylig ulykke. Det overraskende var at resten av passasjerene på bussen virket veldig upåvirket.
Vi har fort blitt vant til at "afrikan time" e nokke helt annet enn vårt forhold til tid. Når vi kom frem til til Livingstone ringte vi til eieren av gjestehuset hvor vi bor, og fem minutter ble fort til en liten time. Det er egentlig en veldig avslappende måte å tenke på, men krever mye omstilling fra vår vante vestlige tidsklemme.
I vente på opplevelser og erfaringer skal jeg heller komme med litt tørre fakta for de som sitter på jobb, men ikkje vil jobbe:
Livingstone er en liten turistby sør i Zambia nesten på grensen til Zimbabwe. Den er opptalt etter oppdageren Livingstone som oppdaget Victoria Falls. Victoria Falls er et av naturens syv underverker, og er bakgrunnen for hvorfor Livingstone by er bygget. Elven som fossen er knyttet til heter Zambesi. Den går gjennom Zambia og er navngiveren til landet. Livingstone (oppdageren) sin oppgave og drøm var å finne en reisbar rute gjennom Zambiesi, noe som dessverre ikke gikk.
Valutaen i Zambia heter Kwacha (1 NOK = 800 ZK) og for å betale leie for en måned trenger man en trillebår.
18/9
Fra Lusaka tok vi en buss til Livingstone, kor vi skal tilbringe de neste 3 månedene. Buss e en fin måte å få et førsteinntrykk av Afrika. Turen tok 6 timer og gav mange inntrykk. Det første var på busstasjonen der vi ble omringet av folk som skulle selge ting, og hjelpe oss på alle mulige måter.
I løpet av turen kjørte vi over en togskinne hvor det lå et avsporet tog og en knust lastebil. Varene fra lastebilen lå fremdeles på bakken og det var mange folk der, så det var sannsynligvis en nylig ulykke. Det overraskende var at resten av passasjerene på bussen virket veldig upåvirket.
Vi har fort blitt vant til at "afrikan time" e nokke helt annet enn vårt forhold til tid. Når vi kom frem til til Livingstone ringte vi til eieren av gjestehuset hvor vi bor, og fem minutter ble fort til en liten time. Det er egentlig en veldig avslappende måte å tenke på, men krever mye omstilling fra vår vante vestlige tidsklemme.
I vente på opplevelser og erfaringer skal jeg heller komme med litt tørre fakta for de som sitter på jobb, men ikkje vil jobbe:
Livingstone er en liten turistby sør i Zambia nesten på grensen til Zimbabwe. Den er opptalt etter oppdageren Livingstone som oppdaget Victoria Falls. Victoria Falls er et av naturens syv underverker, og er bakgrunnen for hvorfor Livingstone by er bygget. Elven som fossen er knyttet til heter Zambesi. Den går gjennom Zambia og er navngiveren til landet. Livingstone (oppdageren) sin oppgave og drøm var å finne en reisbar rute gjennom Zambiesi, noe som dessverre ikke gikk.
Valutaen i Zambia heter Kwacha (1 NOK = 800 ZK) og for å betale leie for en måned trenger man en trillebår.
fredag 17. september 2010
Touchdown
Da har eg kommet trygt frem til Zambia. Det tok 31 timer, og gikk relativt greit... sånn noenlunde. Logistikken har vært:
Flesland - Frankfurt - Addis Abeba - Harara - Lusaka
Eg begynte reisen med å imponerte meg sjøl med å nesten ikkje ikkje rekke flyet fra Frankfurt, til tross for at eg hadde ni timer på meg.
Fra eg skulle lande i Addis Abeba hadde eg bare to timer på meg før neste fly skulle videre til Lusaka. Det var derfor en nervepirrende time når flyet måtte sirkle flyplassen og vente på rette landingsforhold.
Eg kom meg heldigvis ned i Addis Abeba, men i flydøren til neste fly ble eg stoppet på grunn av at det var feil fly (afikanske flysystemer e veldig forvirrende). Eg ble også fortalt at eg ikkje kom til å rekke flyet eg egentlig skulle på, men med litt adrenalinløping rakk eg likevell flyet... til Zimbabwe... Alt i orden. Etter litt angst og svette sa flyvertninnen at vi bare skulle mellomlande der før Zambia.
Endelig fremme i Lusaka fant eg meg en drosje til Cha Cha Cha, et lite backpackersted i sentrum. På turen hadde vi en humoristisk diskusjon om kem som var vakrest av hvite og svarte kvinner. Noe som var litt absurd ettersom eg hadde forberedt meg på å omtrent ikke ha noen meninger for å ikke fornærme noen eller gå på en kulturell kjempesmell.
På Cha Cha Cha møtte eg resten av gjengen, som har reiste en dag i forveien. Der sitter eg no nyter en Mosi (lokal øl) og blogger.
Men, Afrika! Fantastisk aritg. Eg har ikkje sett så mye enda, men de folkene eg har møtt e hyggelig, og det øllet eg har smakt e godt. Grunnlaget e lagt! More to come! inkludert bilder.
Flesland - Frankfurt - Addis Abeba - Harara - Lusaka
Eg begynte reisen med å imponerte meg sjøl med å nesten ikkje ikkje rekke flyet fra Frankfurt, til tross for at eg hadde ni timer på meg.
Fra eg skulle lande i Addis Abeba hadde eg bare to timer på meg før neste fly skulle videre til Lusaka. Det var derfor en nervepirrende time når flyet måtte sirkle flyplassen og vente på rette landingsforhold.
Eg kom meg heldigvis ned i Addis Abeba, men i flydøren til neste fly ble eg stoppet på grunn av at det var feil fly (afikanske flysystemer e veldig forvirrende). Eg ble også fortalt at eg ikkje kom til å rekke flyet eg egentlig skulle på, men med litt adrenalinløping rakk eg likevell flyet... til Zimbabwe... Alt i orden. Etter litt angst og svette sa flyvertninnen at vi bare skulle mellomlande der før Zambia.
Endelig fremme i Lusaka fant eg meg en drosje til Cha Cha Cha, et lite backpackersted i sentrum. På turen hadde vi en humoristisk diskusjon om kem som var vakrest av hvite og svarte kvinner. Noe som var litt absurd ettersom eg hadde forberedt meg på å omtrent ikke ha noen meninger for å ikke fornærme noen eller gå på en kulturell kjempesmell.
På Cha Cha Cha møtte eg resten av gjengen, som har reiste en dag i forveien. Der sitter eg no nyter en Mosi (lokal øl) og blogger.
Men, Afrika! Fantastisk aritg. Eg har ikkje sett så mye enda, men de folkene eg har møtt e hyggelig, og det øllet eg har smakt e godt. Grunnlaget e lagt! More to come! inkludert bilder.
lørdag 11. september 2010
Forberedelser
Da har vi første innlegg i bloggen
Vi e altså 6 sykepleiestudenter fra Høgskulen i Sogn og Fjordane som skal ta fordypningspraksisen vår i Livingstone, Zambia. Avreise er 15., og 16. september og vi kommer hjem midt i desember i år. I Zambia skal vi ha praksisen vår i Livingstone General Hospital, og på et helsesenter i Mwandi. Vi er i alfabetisk rekkefølge:
Anette
Hilde
Knut
Marianne
Marte
Monica
De siste ukene har vært et kaos av papirer, legetimer, godkjenninger, forsikring, og vaksiner. I prossessen mistet vi desverre en 7. student som knakk armen, og ble nektet å reise. Det meste er er ordnet nå for resten av oss, og frem til avreise jobber vi iherdig med bachelor-oppgaven vår for å få gjort mest mulig i Norge. I Zambia vil vi ha to uker avsatt til å gjøre oppgaven ferdig, men etter tips fra tidligere Zambia-studenter er det lurt å gjøre mest mulig her hjemme.
Ettersom det er malaria i Zambia har vi kjøpt forebyggende malaria-tabletter, og ettersom vi er studenter har vi kjøpt de billigste (de med artige bivirkninger som "abnormale drømmer"og hallusinasjoner). Vi har derfor tjuvstartet på disse tablettene for å se hvordan vi reagerer på dem. Det har blitt en del sære netter i det siste...
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, og se om jeg får lagt ut noen bilder etterhvert. Ellers får folk kose seg med norsk høst. Personlig skal jeg kose meg med sol og godt over 30 grader.
Vi e altså 6 sykepleiestudenter fra Høgskulen i Sogn og Fjordane som skal ta fordypningspraksisen vår i Livingstone, Zambia. Avreise er 15., og 16. september og vi kommer hjem midt i desember i år. I Zambia skal vi ha praksisen vår i Livingstone General Hospital, og på et helsesenter i Mwandi. Vi er i alfabetisk rekkefølge:
Anette
Hilde
Knut
Marianne
Marte
Monica
De siste ukene har vært et kaos av papirer, legetimer, godkjenninger, forsikring, og vaksiner. I prossessen mistet vi desverre en 7. student som knakk armen, og ble nektet å reise. Det meste er er ordnet nå for resten av oss, og frem til avreise jobber vi iherdig med bachelor-oppgaven vår for å få gjort mest mulig i Norge. I Zambia vil vi ha to uker avsatt til å gjøre oppgaven ferdig, men etter tips fra tidligere Zambia-studenter er det lurt å gjøre mest mulig her hjemme.
Ettersom det er malaria i Zambia har vi kjøpt forebyggende malaria-tabletter, og ettersom vi er studenter har vi kjøpt de billigste (de med artige bivirkninger som "abnormale drømmer"og hallusinasjoner). Vi har derfor tjuvstartet på disse tablettene for å se hvordan vi reagerer på dem. Det har blitt en del sære netter i det siste...
Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte jeg kan, og se om jeg får lagt ut noen bilder etterhvert. Ellers får folk kose seg med norsk høst. Personlig skal jeg kose meg med sol og godt over 30 grader.
Abonner på:
Innlegg (Atom)