Roadtrip

Jeg skulle egentlig porsjonere ut resten av turen over flere dager, men siden det er så mye problemer med å komme seg på nett tar vi hele greien på en gang. Første stop på veien var Swakopmund.

Swakopmund er en kystby som består av gjestehus, backpacker-steder, sommerhus og ulike aktivitetstilbud. I forhold til Afrika ellers er byen unaturlig rein. Bygningene har vestlig preg, og det kan mange steder virke som du er tilbake i Europa. Det er likevel noe merkelig og unaturlig med byen. Det er få detaljer og alt virker overdrevent planlagt. Det blir litt som om noen har forstørret en lekeby, og du har en konstant følelse av at noe ikke stemmer, selv om det er vanskelig å sette fingeren på det. Denne følelsen danner likevel av etterhvert. Til tross for at annethver bygning her er en eller annen form for overnattingsmulighet var det faktisk ikke lett å finne et ledig sted. En plass var faktisk fullbooket fordi 26 norske studenter fra en folkehøyskole hadde overtatt hele stedet!

Vi flyttet litt rundt på oss i de tre dagene som vi tilbringte i Swakopmund, og bodde på forskjellige gjestehus, og en natt i en bungalow. Vi traff en hel bråte med norske folkehøyskole-studenter, som nevnt tidligere. Disse var på gjennomreise i Afrika, og hadde begynt i Sør-Afrika. Vi traff også en lokal gjeng på en pub som vi tok en øl eller to med. De fortalte at Swakopmund var et samlingspunkt runt nyttår, og at det kom folk fra hele sørlige Afrika for å feire nyttårsaften.

Rett ved byen begynner også Nabib-ørkenen, med hollywoodaktige, rødlige sanddyner. Den strekker seg fra helt til kysten, og er en artig liten detalje i landskapet. Denne ørkenen har vi hatt det mye gøy med. Tirsdag 2/11 tok vi kontakt med en tidligere nevnt tysker som hadde over en tidsperiode på ti år bygget seg opp et imponerende ski-arsenal. Vi dro ut i ørkenen til en svær sanddyne som het Matterhorn. Her dro han frem slalomski og telemarkski, og en kjølebag med øl. Jeg har tidligere tenkt at den eneste ulempen med å tilbringe november i Afrika er at jeg går glipp av begynnelsen av ski-sesongen. Jeg kan nå rekke en lang tunge til alle der hjemme, og spesielt medlemmer av Ekspedisjonslauget, og fortelle at jeg har stått på telemark i Namibia, i føre som tilsvarer puddersnø i 20 minus. Sanden er selvfølgelig litt tyngre enn snø og krever litt omstilling, men det er faktisk et godt underlag for ski. Den eneste ulempen er at når du faller ender du opp med sand i alle kroppsåpninger. Det er selvfølgelig også mye jobb å klatre opp sanddynen igjen mellom hver tur, men dette blir jo bare et ledd i treningen. Når vi etterhvert ble sliten og solbrent avsluttet vi skiøkten med afterski bestående av bailies og øl (hver for seg). Før vi skilte lag fikk vi også en liten omvisning rundt i Swakopmund. Vi dro blandt annet til en saltfabrikk hvor vi tok et morsomt bilde av oss med ski foran et fjell av salt.

Tirsdag 3/11 begynte vi en tredagerstur hjemmover mot Zambia. Vi kjørte først til Windhoek, hovedstaden i Namibia, hvor vi skulle tilbringe en natt, og planlegge turen hjemover. Vi kom frem omtrent når det ble mørkt, og dro tidlig neste morgen. Jeg vet derfor lite om Windoek, og hopper videre til neste etappe.

Onsdag bestemte vi oss for å reise øst gjennom Kalahariørkenen i Botswana, og videre nord tilbake til Livingstone. Denne ørkenen er et stilig landskap, flatt og uendelig langt, når du står litt høyere enn landskapet ellers ser det ut som om du kan se til verdens ende i alle himmelretninger. Det er også en del fjell i horisonten med de merkeligste formasjoner. På veien kjørte vi nesten over en skilpadde som krysset veien. Vi stoppet og lekte litt med denne, og den svarte med å pisse på Arild. Jeg liker den skilpadden. Av andre dyr så vi faktisk struts, som er en stor industri i Botswana.

Omtrent 200 kilometer fra Maun, endestoppet vårt for den dagen, begynte drivstofflampen og lyse. Dette var egentlig ikke noe problem ettersom det var en landsby som vi kjørte gjennom på veien. Når vi kom dit var bensinstasjonen tom for bensin. Dette derimot, var et problem. Resten av turen gikk derfor i 60 km/t, uten airkondition, og med et bekymret uttrykk i ansiktet. Det er selvfølgelig mulig å sove i bilen, men det er lite lurt med tanke på ville dyr og landeveisrøvere. Av en eller annen absurd grunn kom vi oss helt frem, til tross for at bensinmåleren hadde lagt seg flatt 100 kilometer fra byen. I Maun bodde vi på et gjestehus som besto av bungalower i et jungellandskap. Det var et fantastisk gjennomført stilrent område, som gav deg følelsen av å være i den villeste afrikanske jungel. Når vi kom frem ble vi servert øl og satt rundt et bål som brant gjennom hele natten. Maun er forresten Botswanas turist-hovedstad, og ligger rett med det dyrerike Okavangodeltaet, som er verdens største innlandsdelta.

Neste dag dro vi nordover mot Zambia og Livingstone. Det finnes en kort vei dit gjennom turistmagneten Chobe Nasjonalpark, men for å bruke den trenger du 4x4 og en ganske robust bil. Vi valgte derfor den lange veien rundt, en litt kjedeligere, og lengre vei, men med god veistandard (vanligvis når jeg skriver god standard er det ganske dårlig i forhold i til norsk standard, men når jeg snakker om veier er det mye det samme). Etter omtrent seks timer kom vi frem til Zambesi river som skiller landene. Her måtte i vi en ferge over elven for å komme til Zambia. Dette ble en litt spesiell opplevelse. Fergen så svært hjemmesnekret og improvisert ut, og virket ikke direkte trygg. At det er krokodiller i vannet gjør ikke saken mye bedre. Fergen kom frem til stranden og senket en landgang så bilene kunne kjøre på. Det var plass til to trailere, to biler, og en horde av folk. Når fergen var full løftet de opp landgangen til tross for at folk fremdeles holdt på å stige ombord. For disse folkene var det bare å komme seg av landgangen før den ble for bratt til å stå på. Hele situasjonen var så absurd at vi ikke kunne gjøre annet enn å le.

Fremme på zambisk side av elven av elven måtte vi gjennom grensekontrollen. Dette gikk ikke helt etter planen. Når vi studerer i Zambia trenger vi en study-permit som gir oss tillatelse til dette. Denne hadde vi enna ikke fått. Av de tidligere gruppen norske studenter er det faktisk ingen som har fått tillatelsen før de har fullført praksisen og dratt hjem. Grensevakten gav oss derfor 4 dager til å få oppklart oppholdstillatelsen vår i landet før vi ville bli klasifisert som ulovlig immigrant. Dette ville vært god tid hvis det ikke hadde vært fredag kveld.

Jeg er nå hjemme igjen i Livingstone, med fornyet oppholdstillatelse og ingen varige mén. Turen har vært helt fantastisk med mange opplevelser, og mye morro. Denne uken jobber jeg på barselavdelingen på sykehuset, og neste uke drar jeg til landsbyen Mwandi for to uker. Der er jeg ikke helt sikker på hva opplegget blir, men jeg regner med å jobbe med ett eller annet realtert til helse i afrikas mer grisendte strøk. Dette gleder jeg meg stort til, og det skal bli spennende å oppleve afrikas mindre siviliserte områder for en lengre periode.