Namibia

Etter lang tid har jeg endelig funnet internett igjen. De neste bloggene som kommer har jeg skrevet på telefonen min, så de er kanskje litt korte.

Fredag 29/10 leide jeg, fire av jentene jeg reiser med og Arild, en sykepleier som spesialiserer seg innenfor psykiatri, en Toyota 8-seter for å utforske Afrika. Vi hadde da ti dager fri som vi kunne bruke som vi ville. Fra Livingstone kan man innen kort tid reise til Zimbabwe, Namibia og Botswana. Dagen før vi reiste greide vi endelig å bestemme oss, og valget endte med Namibia. Ettersom vi er så snille gutter og jenter fikk vi også med en sjåfør på kjøpet. Vi hadde derfor bil med lokal guide, og en god uke til å utforske sørlige Afrika.

Lover og regler forandrer seg veldig fort i Zambia, og sannsynligvis i andre afrikanske land. I tillegg er det relativt dårlig forståelse av disse reglene, og ganske mye korrupsjon. Dette betyr at selv om du får oppholdstillatelse av èn person betyr ikke det at det er like lett neste gang, og det betyr heller ikke at det er gratis selv om det i teorien skal være det. Vi bar derfor veldig spente på denne turen. Hovedsakelig fordi vi skulle krysse landegrenser og derfor var avhengig av at en rekke ting gikk knirkefritt (erfaring tilsier at få administrative ting i Afrika går knirkefritt). Denne gangen gjorde det likevel det. I grensekontrollen satt det to artige og humoristiske karer som stemplet og godkjente uten å problematisere noe som helst. Når jeg sa at jeg var sykepleiestudent spurte den ene om jeg kunne sette injeksjoner. Dum som jeg var svarte jeg at det kunne jeg. Jeg vet fremdeles ikke om han tullet eller ikke, men jeg greide til slutt og komme meg unna å behandle et eller annet familiemedlem av han.

Vi bestemte oss for å kjøre til kysten til turistbyen Swapkopmund. Dette ble en to dager lang roadtrip med lite pauser, men mye artig å se. Jeg traff en tysker her nede som hadde bodd her i ti år og slet med litt munndiarè. Jeg er derfor fullt oppdatert på Namibia, og spesielt Swapkopmund. Namibia er et ganske spesielt land. Landet er nesten fire ganger større enn Storbriania, men har under to millioner innbyggere. Hovedsakelig er dette fordi mye av landet består av ørken, og ellers lite tilgivende landskap. Hovedinntekten til Namibia kommer fra diamant-, og uranutgraving. Tyskeren, eller Fredrik som han heter, fortalte at mens han hadde bodd i Namibia hadde diamantindustrien blitt redusert, mens uranproduksjonen var i vekst. Uten å ha satt meg inn i diamantindustrien, tørr jeg påstå at det ikke akkurat er norske arbeidsforhold for arbeiderne der. Fredrik fortalte likevel at uranproduksjonen heller ikke var noe stort pluss for befolkningen i Namibia. Det kreves nemlig voldsomme mengder ferskvann i produksjonen, og i et land som stort sett består av ørken går dette hardt ut over vanntilgangen. Lokalbefolkningen sliter også med å tilpasse seg landets nye utvikling. De rødmalte himba-kvinnene (Google) trekker inn i byene for, som Fredrik så fint sa det, å få et stykke av en kake som allerede er spist opp.

Namibia er likevel ikke et land hvor man blir deprimert av å være i. De fleste ser ut til å greie seg noenlunde, er hyggelige og ved godt humør. Her finnes foresten folk som snakker et stammefolk som bruker klikkelyder i språket. Mange har sikkert hørt dette i filmen "Gudene er gale" og andre steder. Det er fascinerende å høre på, og vi har begynt å bruke det i norsk også nå bare for moro. Jeg har byttet navn til [klikk]nut.