En vanlig dag i Livingstone

Jeg tenkte eg skulle skrive litt om hverdagen her i Livingstone. Forrige har jeg jobbet på Livingstone General Hospital. Vi skal jobbe en uke på fire ulike avdelinger, og den første uken har jeg vært på barneavdelingen. Det har vært mildt sagt inntrykksrikt. Å hoppe rett fra det norske helsevesenet til det zambiske er en stor forandring, og forskjellene i tilgang på resurser er stor. De fleste pasientene på norske sykehus ville sannsynligvis ikke engang blitt innlagt her nede, så de barna som kommer inn på sykehuset her er virkelig syke. Selv har jeg aldri jobbet med barn før, så det har vært mange tøffe situasjoner. Sykepleierne, sykepleiestudentene og legene her gjør likevell en fantastisk jobb i situasjonen de er i. Det er virkelig lærerikt å følge med på hvordan de bruker de resursene de har tilgang til. Hvem skulle trodd at strikket i enden av en engangshanske er et utmerket stasebånd for barn?

Maten her nede er ikke akkurat norsk, men det er likevell ikke det mest fremmende jeg har smakt. Den største forskjellen er at der hvor vi bruker poteter, ris eller pasta bruker de ishima, en slags maisgrøt som har samme konsistens som sammenpresset ris. Det er slett ikke verst, relativt smakløst på lik linje med de norske alternativene. Det spises med kjøtt, kylling og andre retter, og en saus. Man pakker ishimaen sammen og ruller den til en ball, så lager man en grop med fingeren og bruker det som en slags skjei. Ikke ulikt slik du graver opp dip med chips. Jeg har selvfølgelig spist en del rare ting også. Det merkeligste er nok krokodille. Som jeg, i tillegg til krokodillepaien, nå også har spist fra grillen. Veldig godt kjøtt, omtrent som en veldig fast kylling. De grillet også ett-eller-annet antilopelignende dyr som hadde noe av det møreste og mest smakfulle kjøttet jeg har smakt. Jeg har prøvd i flere dager å finne ut hva det egentlig var, men uten hell så langt. I den lokale Spar-butikken (jada. Spar har de) selger de stekte larver, så dette er neste prosjekt.

Før jeg reiste ned hit tenkte jeg at jeg måtte låse meg inne om kveldene, og alltid være påpasselig med folk jeg hadde rundt meg. Det fant jeg fort ut var lite nødvendig. Folk er svært vennlig, og jeg har vært ute på byen flere ganger siden jeg kom hit uten å ha følt meg utrygg noen på noen som helst måte. Det er faktisk lettere å slippe seg løs her, og mens jeg stort sett ikke danser i Norge har jeg våknet opp her med støle bein. Mange forbinder likevel hvite folk med penger. Det er derfor nødvendig å være litt skeptisk når man møter nye folk, ihvertfall til man begynner å bli trygg på kulturen, og lærer seg å kjenne igjen de som er ute etter pengene dine, og de som bare er her for å ha det gøy. Det er likevel viktig å huske på hvor fattige mange her, og selv om det er en dårlig idé å kaste penger rundt seg, er det noen situasjoner der det kan være riktig å dele med seg.

Kulturen her er absurd ulik min egen, så i begynnelsen var det svært vanskelig å vite hva man skulle gjøre, og si, og når man tråkket i salaten. Det går likevell sakte men sikkert fremover, og det livet her blir generelt litt lysere med å leve med en litt mer afrikansk tenkemåte (dette må selvfølgelig settes i lys av at jeg har mat på bordet og tak over hodet). Hakuna Matata er selvfølgelig globalt kjent etter Løvenes Konge, men jeg visste faktisk ikke at dette er brukt i Afrika, og frasen er lik på de fleste språk i Afrika (og det er 72 bare i Zambia).