Devils Pool
Lørdag 23. oktober bestemte vi oss for at vi hadde lyst å bade. Til tross for at vi bor rett ved Zambesi, afrikas fjerde største elv, er det ikke flust av plasser dette er mulig. Hovedsakelig er dette på grunn av det rike dyrelivet her som består av blandt annet krokodille og flodhest. Det er likevell noen steder som skal være trygge. Ett av disse stedene er "The boiling point" som er omtrent hvor Victoria Falls lander. Jeg hadde tidligere vært der og sett at det er en del strøm o.l. Vi valgte derfor å reise til Devils pool, som vi på dette stadiet trodde var et rolig og fint naturlig basseng ovenfor Victoria Falls.
Vi visste at vi måtte gå langs kanten av fossen for å komme omtrent til midten av det brede fossefallet. Vi spurte etter en guide på Jolly-boys, et lokalt back-packer-sted for å guide oss til Devils pool, men det var dessverre ingen tilgjengelig akkurat denne dagen. På en eller annen måte traff vi en kar rett etterpå som tilfeldigvis var guide akkurat dit og kunne ta oss med helt gratis. En av de første setningene i Lonely Planet guiden min er at ingenting i Afrika er gratis, men vi tok han nå på ordet.
Guiden var svært behjelpelig og ordnet taxi og inngangspenger til nasjonalparken, og alt gikk på skinner. Vi gikk ut av taxien omtrent ti minutter fra elven, og gikk derfra. Første hindring var en stryk, 30 meter bredt, som var demmet opp. Vannet gikk omtrent ti centimeter over kanten og kanten var omtrent ti centimeter bred. Vi måtte derfor balansere over denne, noe som ikke virker vanskelig, men vannet som går over kanten har en del kraft, og gjør det vanskelig å holde balansen. I tillegg hadde vi med oss kamera, mobil og andre verdisaker som ikke bør bli vått. Trygt over ble det ganske mye trasking gjennom småbekker og og kratt, og en del busker som hadde giftige torner.
Etterhvert måtte vi svømme over noen større elver med ganske sterk strøm. Guiden ropte noe voldsomt om at vi måtte svømme fortere, og når to av jentene drev litt nedover elven svømte han etter og hentet dem. Når vi var over så vi at elven sluttet omtrent 20 meter lengre nede til Victoria Falls og 108 meter ned til the boiling pot. I de neste del-elvene hvor vi måtte svømme var vi derfor godt motiverte til å hente frem litt ekstra krefter. (Det skal sies at det gikk et tau tvers over elven rett før fossen, så det var mulig å ta tak i dette og dra seg i land hvis man ikke greide å svømme mot strømmen.) Guiden fikk også med seg noen venner som passet på at vi ikke drev feil vei.
På dette stadiet var vi så forvirret og desorientert at vi bare gjorde det som guiden ropte at vi måtte gjøre. Når vi derfor gikk bort til kanten av fossen, og han hoppet uti vannet rett foran kanten fulgte vi bare etter. Vannet her gikk også over kanten, men litt under vannkanten var det en naturlig vegg som hindret at vi datt over. (Det er ganske vanskelig å forklare hvordan det faktisk så ut, og bildene sitter fast i kameraet. Hvis man søker på "Devils Pool" på google pictures ser du likevell hvordan det ser ut. I motsetning til disse bildene var det ganske mørkt og en del høyere vannstand.) Når vi hoppet ut i vannet holdt guiden seg fast i muren ved kanten og ba oss svømme bort til han. Vi samlet oss der mens guidens venner tok bilder av oss. Så la vi oss på magen og ålte oss utover kanten mens de i det dypere vannet holdt oss i beina. Liggende slik så vi rett ned til bunnen av fossen. Dette tror jeg er det mektigste synet jeg noenslinne har sett, og når du ligger der, halveis utenfor verdens største foss, mens du selv ligger i elven, og eneste sikring er en kar som holder deg i beina, er alt så absurd at det er vanskelig å fatte hva du egentlig holder på med.
Mens vi var i Devils Pool ble det plutselig bekmørkt, og tilbaketuren ble derfor gjennomført i svak månebelysning. Dette gjorde verken gåingen, svømmingen, eller balanseringen noe enklere. Mens vi balanserte over kanten, som var vårt første og siste hinder, så jeg plutselig noe i vannet noen meter foran meg som jeg var sikker på beveget seg. Jeg brukte all konsentrasjon på å holde balansen på muren, så når det jeg trodde var en flodhest dukket opp gjorde jeg meg klar til å hoppe av muren i elven bak meg. Sannsynligvis var det bare en kombinasjon av en stein, mørke, adrenalin og fantasi, men der og da følte jeg meg ytterst utsatt, og for å være helt ærlig en smule frykt.
Vi kom oss likevell trygt over til andre siden (såvidt, ettersom guiden reddet meg to ganger fra å falle i vannet), og trygt tilbake til gjestehuset vårt. En del ganger på på turen hadde guiden bedt oss sitte ned og være stille. Vi fant seinere ut at dette er fordi det ikke er lov å gå denne veien, og at turister som skal til Devils Pool må ta båt dit. Turen vår var med andre ord ikke helt etter retningslinjene. Vi fant også ut at grunnen til at denne veien var ulovlig var fordi det var ganske mange som hadde endt opp i bunnen av fossen... For de som skal til Victoria Falls vil jeg anbefale på det sterkeste å oppleve Devils Pool, men det kan nok være lurt å gjøre det gjennom et noe mer etablert byrå enn en kar du tilfeldigvis møter. Når vi var tilbake til sivilisasjonen viste det seg også at turen slett ikke var gratis, men med litt pruting betalte vi en ganske rimelig pris likevell.
torsdag 28. oktober 2010
Hei igjen...
Nå har det vært stille ganske lenge. En veldig kort oppsummering for de siste ukene er at jeg har jobbet på sykehuset. Det skjer jo faktisk mye her, men det er litt upassende å skrive om alt. Jeg skal likevell skrive litt kort og komprimert.
Forrige uke jobbet jeg på medisinsk avdeling for kvinner. Avdelingen består hovedsakelig av et rom, som er delvis delt i to av en halvannen meter høy vegg på midten. Hver av de to delene har sengen på linjer langs begge veggene, og hele avdelingen har omtrent 20 senger. Som regel er de fleste opptatt, og sykdommene varierer fra dehyrering og underernæring til infeksjonssykdommer, og organsvikt. Mange har flere sykdommen, og de dårligste har som regel AIDS i tillegg.
Denne uken jobbet jeg på kirurgisk avdeling, og denne praksisen har nok vært den mest inntrykksrike så langt. Man skal ikke være pyse i Zambia for å få behandling her. Smertestillende er lite brukt, og har man amputert noe, holder det som regel med et par paracett når man våkner. En del småoperasjoner hvor det ville holdt med lokalbedøvelse kan gjøres uten noe som helst smertestillende, selv på små barn. Det skal likevell sies at de fleste har et litt annet forhold til smerte, og når man skal kuttes med kniv skal det jo tross alt gjøre vondt. Det er derfor ingen dårlig stemning på avdelingen, og selv de med stor smerter tar det (etter forholdene) med godt humør. Det er ganske beundringsverdig å se hvordan afrikanere biter i seg smerte og lidelse, og fortsetter livet sitt.
På fritiden blir det mye soving eller sosialisering. Hovedoppgaven min leverte jeg forrige uke, og før det har som regel all tiden gått til denne. Etter at jeg leverte oppgaven derimot har det blitt litt tid til å gjøre artige ting. Vi har blitt kjent med en del lokale folk her som vi finner på litt artige ting med. Nå er jeg litt usikker på om jeg har skrevet om dette før, men jeg har truffet en veninne her nede som jeg gikk på folkehøgskole med i Gol (hva er oddsen?), som har en kjæreste (Kai) her nede. Disse to sammen med en zambianer indisk opprinnelse (Akhil) har begynt å være en del sammen, og arangerer litt fester. Akhil er også sønnen til direktøren av favorittutestedet mitt, noe som i grunn er ganske greit.
Fra og med i dag har jeg fri til mandag 8. november. Da begynner jeg på en to ukers-praksis i Mwandi, en landsby litt utenfor Livingstone hvor jeg skal jobbe på noe helsestasjon-lignenende ute i "bushen". Dette blir en fin mulighet til å oppleve Afrika utenfor de store byene, og se litt hvordan dette fungerer. I friperioden min frem til det, skal jeg og jentene i tillegg til Arild, en psykiatrisk sykepleier fra Tromsø som også jobber på sykehuset vårt, reise litt rundt og se hva Afrika har å by på. Det skal sies at planen er å reise i morgen, men vi har fremdeles ikke bestemt oss for transportmiddel eller himmelretning. Avhengig av hvor vi ender opp kan det bli litt lite blogging de neste ukene, men jeg legger ut en fantastisk spennende blogg fra "Devils Pool" som dere kan kose dere med.
Forrige uke jobbet jeg på medisinsk avdeling for kvinner. Avdelingen består hovedsakelig av et rom, som er delvis delt i to av en halvannen meter høy vegg på midten. Hver av de to delene har sengen på linjer langs begge veggene, og hele avdelingen har omtrent 20 senger. Som regel er de fleste opptatt, og sykdommene varierer fra dehyrering og underernæring til infeksjonssykdommer, og organsvikt. Mange har flere sykdommen, og de dårligste har som regel AIDS i tillegg.
Denne uken jobbet jeg på kirurgisk avdeling, og denne praksisen har nok vært den mest inntrykksrike så langt. Man skal ikke være pyse i Zambia for å få behandling her. Smertestillende er lite brukt, og har man amputert noe, holder det som regel med et par paracett når man våkner. En del småoperasjoner hvor det ville holdt med lokalbedøvelse kan gjøres uten noe som helst smertestillende, selv på små barn. Det skal likevell sies at de fleste har et litt annet forhold til smerte, og når man skal kuttes med kniv skal det jo tross alt gjøre vondt. Det er derfor ingen dårlig stemning på avdelingen, og selv de med stor smerter tar det (etter forholdene) med godt humør. Det er ganske beundringsverdig å se hvordan afrikanere biter i seg smerte og lidelse, og fortsetter livet sitt.
På fritiden blir det mye soving eller sosialisering. Hovedoppgaven min leverte jeg forrige uke, og før det har som regel all tiden gått til denne. Etter at jeg leverte oppgaven derimot har det blitt litt tid til å gjøre artige ting. Vi har blitt kjent med en del lokale folk her som vi finner på litt artige ting med. Nå er jeg litt usikker på om jeg har skrevet om dette før, men jeg har truffet en veninne her nede som jeg gikk på folkehøgskole med i Gol (hva er oddsen?), som har en kjæreste (Kai) her nede. Disse to sammen med en zambianer indisk opprinnelse (Akhil) har begynt å være en del sammen, og arangerer litt fester. Akhil er også sønnen til direktøren av favorittutestedet mitt, noe som i grunn er ganske greit.
Fra og med i dag har jeg fri til mandag 8. november. Da begynner jeg på en to ukers-praksis i Mwandi, en landsby litt utenfor Livingstone hvor jeg skal jobbe på noe helsestasjon-lignenende ute i "bushen". Dette blir en fin mulighet til å oppleve Afrika utenfor de store byene, og se litt hvordan dette fungerer. I friperioden min frem til det, skal jeg og jentene i tillegg til Arild, en psykiatrisk sykepleier fra Tromsø som også jobber på sykehuset vårt, reise litt rundt og se hva Afrika har å by på. Det skal sies at planen er å reise i morgen, men vi har fremdeles ikke bestemt oss for transportmiddel eller himmelretning. Avhengig av hvor vi ender opp kan det bli litt lite blogging de neste ukene, men jeg legger ut en fantastisk spennende blogg fra "Devils Pool" som dere kan kose dere med.
søndag 10. oktober 2010
Sykdommer i Zambia
De fleste som har reist til sykden eller andre land et stykke utenfor vårt eget har merket seg at bakteriefloraen der er anderledes enn den vi er vant til. Dette er noe vi seks studenter alle har merket på kroppen, og har i tur og orden hatt en eller flere dager i sengen/på toalettet.
Før vi reiste fikk vi beskjed om å kjøpe vann eller koke kranvannet. Noe av det første vi gjorde når vi kom ned her var å hamstre inn et lite vannlager til hardere tider. Etterhvert syns jeg det ble litt flaut å kjøpe svære dunker med vann, når enkelte såvidt har penger til å fore familien sin. Jeg gikk derfor over til å koke vannet hjemme. Dette blir et lite prosjekt fordi når temperaturen i luften ligger rundt 40 grader blir dette aldri kaldt, og i den varmen er det lite kult å drikke varmt vann. Til slutt kastet jeg inn håndkle og begynte å drikke vannet rett fra kranen. Det har faktisk gått problemfritt, med untak av en liten episode som jeg ikke vil snakke om.
I tillegg til vanlig magesjau som man kan få overalt er det mange nye sykdommer som plutselig blir en del av hverdagen. Malaria er nok den som har mest innflytelse på hverdagen vår. Hver uke må vi ta malariatabletter, ikke for å bli imun mot malaria, men for å dempe symptomene nok til at vi rekker å få behandling før vi blir helt slått ut. I tillegg ender vi hver dag med å pakke sengen vår inn i myggnetting når vi legger oss (noe som ikke høres veldig omfattende ut, men likvell blir litt tiltak i lengden). Om kvelden bør vi også bruke lange bukser og lange ermer. Dette er som regel ikke noe problem i Norge, men når det er godt over 30 grader i kveldingen blir det likevell litt for mange plagg for komfort. Vi har også et høyt forbruk av myggspray, og jeg har nesten erstattet parfymen min med myggspray siden det likevell er det jeg lukter.
Hookworm er en liten parasitt som ligger i jord og venter på barbeinte uvitende nordmenn som trasker rundt på afrikas kontinent uten bekymring. Den biter seg så fast i fotsålen, graver seg inn i en vene og følger blodstrømmen til lungene. Derfra graver den seg gjennom lungen til luftrøret, kravler opp til svelget, ned spiserøret, og ender opp i magen. Der gjør den stort sett det samme som en bendelorm. (Litt enkelt forklart for å slippe å bruke latin o.l.) Hookworm hadde jeg ikke engang hørt om før jeg skulle ned hit, men nå ligger den nesten konstant i bakhodet mitt.
Tuberkulose er vi selfølgelig vaksinert mot gjennom BCGen. Dette er likevell ikke 100%. Det er faktisk ikke i nærheten av 100%. I Norge er det ganske utenkelig å få denne diagnosen, mens i Afrika tar den livet av 14 000 årilg. Vi har derfor hatt mange pasienter med TB på sykehuset, og pasientkontakten vi har hatt med disse, sammenlignet norske regler for isolasjon, vil sannsynligvis tilsvare å rulle rundt i en åker av sykdommen. Vi har derfor tatt tester før vi reiste, og skal ta tester når vi kommer tilbake for å se hvordan dette kan ende. Det går nok bra skal dere se :) Vi norske studenter holder oss litt tilbake i forhold til de andre helsearbeiderne her.
HIV / Aids er selvfølgelig den store skrekken for alle oss her nede. En av de første dagene her fikk vi litt opplæring fra skolen i hvordan vi skulle beskytte oss fra nålestikk o.l. når vi jobbet på sykehuset. Dette er selvfølgelig noe som vi er påpasselig på hjemme også, men når 17% av befolkningen, og en sannsynligvis høyere andel av pasienter på sykehus, er bærere av HIV-viruset blir plutselig motivasjonen for å behandle brukte måler med respekt litt større. Vi ble fortalt at det var ikke lenge siden en norsk student stakk seg på en nål brukt på en HIV-positiv pasient. Angående one-night-stands, er det egentlig ikke noe å lure på.
I samtaler med lokale studenter har vi ofte snakket om forskjellene i sykdommer i Norge og Zambia. Det som overrasket meg litt var at veldig mange her nede tror USA skapte HIV-viruset for å utslette den svarte mann, men at det slo tilbake og smittet hvite også. Når jeg tenker på det i etterkant er det kanskje ikke urimelig å tro men tanke på hvordan den hvite mann har behandlet afrikansere gjennom tidende.
Det er mange andre klipe sykdommer her som tyfoidfeber, hepatitt A til Å, bilharzia, og et utall andre som jeg ikke husker navnet på
For de som syns at det er lite oppdateringer på hva jeg faktisk holder på med for tiden er dette fordi jeg i forrige, og denne uken skriver bacheloroppgave, og ikke gjør noe vært å skrive om. Det er faktisk utrolig kjedelig å sitte inne i to uker når afrikas eventyr er rett utenfor døren, men må man så må man
Før vi reiste fikk vi beskjed om å kjøpe vann eller koke kranvannet. Noe av det første vi gjorde når vi kom ned her var å hamstre inn et lite vannlager til hardere tider. Etterhvert syns jeg det ble litt flaut å kjøpe svære dunker med vann, når enkelte såvidt har penger til å fore familien sin. Jeg gikk derfor over til å koke vannet hjemme. Dette blir et lite prosjekt fordi når temperaturen i luften ligger rundt 40 grader blir dette aldri kaldt, og i den varmen er det lite kult å drikke varmt vann. Til slutt kastet jeg inn håndkle og begynte å drikke vannet rett fra kranen. Det har faktisk gått problemfritt, med untak av en liten episode som jeg ikke vil snakke om.
I tillegg til vanlig magesjau som man kan få overalt er det mange nye sykdommer som plutselig blir en del av hverdagen. Malaria er nok den som har mest innflytelse på hverdagen vår. Hver uke må vi ta malariatabletter, ikke for å bli imun mot malaria, men for å dempe symptomene nok til at vi rekker å få behandling før vi blir helt slått ut. I tillegg ender vi hver dag med å pakke sengen vår inn i myggnetting når vi legger oss (noe som ikke høres veldig omfattende ut, men likvell blir litt tiltak i lengden). Om kvelden bør vi også bruke lange bukser og lange ermer. Dette er som regel ikke noe problem i Norge, men når det er godt over 30 grader i kveldingen blir det likevell litt for mange plagg for komfort. Vi har også et høyt forbruk av myggspray, og jeg har nesten erstattet parfymen min med myggspray siden det likevell er det jeg lukter.
Hookworm er en liten parasitt som ligger i jord og venter på barbeinte uvitende nordmenn som trasker rundt på afrikas kontinent uten bekymring. Den biter seg så fast i fotsålen, graver seg inn i en vene og følger blodstrømmen til lungene. Derfra graver den seg gjennom lungen til luftrøret, kravler opp til svelget, ned spiserøret, og ender opp i magen. Der gjør den stort sett det samme som en bendelorm. (Litt enkelt forklart for å slippe å bruke latin o.l.) Hookworm hadde jeg ikke engang hørt om før jeg skulle ned hit, men nå ligger den nesten konstant i bakhodet mitt.
Tuberkulose er vi selfølgelig vaksinert mot gjennom BCGen. Dette er likevell ikke 100%. Det er faktisk ikke i nærheten av 100%. I Norge er det ganske utenkelig å få denne diagnosen, mens i Afrika tar den livet av 14 000 årilg. Vi har derfor hatt mange pasienter med TB på sykehuset, og pasientkontakten vi har hatt med disse, sammenlignet norske regler for isolasjon, vil sannsynligvis tilsvare å rulle rundt i en åker av sykdommen. Vi har derfor tatt tester før vi reiste, og skal ta tester når vi kommer tilbake for å se hvordan dette kan ende. Det går nok bra skal dere se :) Vi norske studenter holder oss litt tilbake i forhold til de andre helsearbeiderne her.
HIV / Aids er selvfølgelig den store skrekken for alle oss her nede. En av de første dagene her fikk vi litt opplæring fra skolen i hvordan vi skulle beskytte oss fra nålestikk o.l. når vi jobbet på sykehuset. Dette er selvfølgelig noe som vi er påpasselig på hjemme også, men når 17% av befolkningen, og en sannsynligvis høyere andel av pasienter på sykehus, er bærere av HIV-viruset blir plutselig motivasjonen for å behandle brukte måler med respekt litt større. Vi ble fortalt at det var ikke lenge siden en norsk student stakk seg på en nål brukt på en HIV-positiv pasient. Angående one-night-stands, er det egentlig ikke noe å lure på.
I samtaler med lokale studenter har vi ofte snakket om forskjellene i sykdommer i Norge og Zambia. Det som overrasket meg litt var at veldig mange her nede tror USA skapte HIV-viruset for å utslette den svarte mann, men at det slo tilbake og smittet hvite også. Når jeg tenker på det i etterkant er det kanskje ikke urimelig å tro men tanke på hvordan den hvite mann har behandlet afrikansere gjennom tidende.
Det er mange andre klipe sykdommer her som tyfoidfeber, hepatitt A til Å, bilharzia, og et utall andre som jeg ikke husker navnet på
For de som syns at det er lite oppdateringer på hva jeg faktisk holder på med for tiden er dette fordi jeg i forrige, og denne uken skriver bacheloroppgave, og ikke gjør noe vært å skrive om. Det er faktisk utrolig kjedelig å sitte inne i to uker når afrikas eventyr er rett utenfor døren, men må man så må man
tirsdag 5. oktober 2010
En vanlig dag i Livingstone
Jeg tenkte eg skulle skrive litt om hverdagen her i Livingstone. Forrige har jeg jobbet på Livingstone General Hospital. Vi skal jobbe en uke på fire ulike avdelinger, og den første uken har jeg vært på barneavdelingen. Det har vært mildt sagt inntrykksrikt. Å hoppe rett fra det norske helsevesenet til det zambiske er en stor forandring, og forskjellene i tilgang på resurser er stor. De fleste pasientene på norske sykehus ville sannsynligvis ikke engang blitt innlagt her nede, så de barna som kommer inn på sykehuset her er virkelig syke. Selv har jeg aldri jobbet med barn før, så det har vært mange tøffe situasjoner. Sykepleierne, sykepleiestudentene og legene her gjør likevell en fantastisk jobb i situasjonen de er i. Det er virkelig lærerikt å følge med på hvordan de bruker de resursene de har tilgang til. Hvem skulle trodd at strikket i enden av en engangshanske er et utmerket stasebånd for barn?
Maten her nede er ikke akkurat norsk, men det er likevell ikke det mest fremmende jeg har smakt. Den største forskjellen er at der hvor vi bruker poteter, ris eller pasta bruker de ishima, en slags maisgrøt som har samme konsistens som sammenpresset ris. Det er slett ikke verst, relativt smakløst på lik linje med de norske alternativene. Det spises med kjøtt, kylling og andre retter, og en saus. Man pakker ishimaen sammen og ruller den til en ball, så lager man en grop med fingeren og bruker det som en slags skjei. Ikke ulikt slik du graver opp dip med chips. Jeg har selvfølgelig spist en del rare ting også. Det merkeligste er nok krokodille. Som jeg, i tillegg til krokodillepaien, nå også har spist fra grillen. Veldig godt kjøtt, omtrent som en veldig fast kylling. De grillet også ett-eller-annet antilopelignende dyr som hadde noe av det møreste og mest smakfulle kjøttet jeg har smakt. Jeg har prøvd i flere dager å finne ut hva det egentlig var, men uten hell så langt. I den lokale Spar-butikken (jada. Spar har de) selger de stekte larver, så dette er neste prosjekt.
Før jeg reiste ned hit tenkte jeg at jeg måtte låse meg inne om kveldene, og alltid være påpasselig med folk jeg hadde rundt meg. Det fant jeg fort ut var lite nødvendig. Folk er svært vennlig, og jeg har vært ute på byen flere ganger siden jeg kom hit uten å ha følt meg utrygg noen på noen som helst måte. Det er faktisk lettere å slippe seg løs her, og mens jeg stort sett ikke danser i Norge har jeg våknet opp her med støle bein. Mange forbinder likevel hvite folk med penger. Det er derfor nødvendig å være litt skeptisk når man møter nye folk, ihvertfall til man begynner å bli trygg på kulturen, og lærer seg å kjenne igjen de som er ute etter pengene dine, og de som bare er her for å ha det gøy. Det er likevel viktig å huske på hvor fattige mange her, og selv om det er en dårlig idé å kaste penger rundt seg, er det noen situasjoner der det kan være riktig å dele med seg.
Kulturen her er absurd ulik min egen, så i begynnelsen var det svært vanskelig å vite hva man skulle gjøre, og si, og når man tråkket i salaten. Det går likevell sakte men sikkert fremover, og det livet her blir generelt litt lysere med å leve med en litt mer afrikansk tenkemåte (dette må selvfølgelig settes i lys av at jeg har mat på bordet og tak over hodet). Hakuna Matata er selvfølgelig globalt kjent etter Løvenes Konge, men jeg visste faktisk ikke at dette er brukt i Afrika, og frasen er lik på de fleste språk i Afrika (og det er 72 bare i Zambia).
Maten her nede er ikke akkurat norsk, men det er likevell ikke det mest fremmende jeg har smakt. Den største forskjellen er at der hvor vi bruker poteter, ris eller pasta bruker de ishima, en slags maisgrøt som har samme konsistens som sammenpresset ris. Det er slett ikke verst, relativt smakløst på lik linje med de norske alternativene. Det spises med kjøtt, kylling og andre retter, og en saus. Man pakker ishimaen sammen og ruller den til en ball, så lager man en grop med fingeren og bruker det som en slags skjei. Ikke ulikt slik du graver opp dip med chips. Jeg har selvfølgelig spist en del rare ting også. Det merkeligste er nok krokodille. Som jeg, i tillegg til krokodillepaien, nå også har spist fra grillen. Veldig godt kjøtt, omtrent som en veldig fast kylling. De grillet også ett-eller-annet antilopelignende dyr som hadde noe av det møreste og mest smakfulle kjøttet jeg har smakt. Jeg har prøvd i flere dager å finne ut hva det egentlig var, men uten hell så langt. I den lokale Spar-butikken (jada. Spar har de) selger de stekte larver, så dette er neste prosjekt.
Før jeg reiste ned hit tenkte jeg at jeg måtte låse meg inne om kveldene, og alltid være påpasselig med folk jeg hadde rundt meg. Det fant jeg fort ut var lite nødvendig. Folk er svært vennlig, og jeg har vært ute på byen flere ganger siden jeg kom hit uten å ha følt meg utrygg noen på noen som helst måte. Det er faktisk lettere å slippe seg løs her, og mens jeg stort sett ikke danser i Norge har jeg våknet opp her med støle bein. Mange forbinder likevel hvite folk med penger. Det er derfor nødvendig å være litt skeptisk når man møter nye folk, ihvertfall til man begynner å bli trygg på kulturen, og lærer seg å kjenne igjen de som er ute etter pengene dine, og de som bare er her for å ha det gøy. Det er likevel viktig å huske på hvor fattige mange her, og selv om det er en dårlig idé å kaste penger rundt seg, er det noen situasjoner der det kan være riktig å dele med seg.
Kulturen her er absurd ulik min egen, så i begynnelsen var det svært vanskelig å vite hva man skulle gjøre, og si, og når man tråkket i salaten. Det går likevell sakte men sikkert fremover, og det livet her blir generelt litt lysere med å leve med en litt mer afrikansk tenkemåte (dette må selvfølgelig settes i lys av at jeg har mat på bordet og tak over hodet). Hakuna Matata er selvfølgelig globalt kjent etter Løvenes Konge, men jeg visste faktisk ikke at dette er brukt i Afrika, og frasen er lik på de fleste språk i Afrika (og det er 72 bare i Zambia).
mandag 4. oktober 2010
Fotballturnering og booze-cruise
Jeg har truffet overaskende mange nordmenn her som tar ulike utdanninger eller jobber i hjelpekorpset. Denne søndagen var vi faktisk nok til å lage et fotballag, Mzungu (hvit) Wilderbeasts (et eller annet dyr). Det var nemelig en fotballturnering da, og vi stilte gladlig opp for å delta. Siden vi skulle spille på en søndag spurte vi om vi kunne få kampenene våre litt seint på dagen. Det fikk vi, men vi hadde glemt å ta høyde for temperaturen da ligger litt under 40 grader. I tillegg hadde jeg av en eller annen merkelig grunn tatt på meg en svart bukse. Det ble en varm affære, men var helt fantastisk gøy.
Vi spilte tre kamper mot noen lag som var noenlunde like gode som oss, til tross for at de var mellom 10 og 16 år hele gjengen, og de fleste spilte barbeint. Vi spilte uavgjort de to første kampene, og var relativt fornøyd med å være ubeseiret. Den siste kampen tapte vi desverre, men det skal sies at det var en jente på det laget som hadde vært med på det zambiske kvinnelandslaget, og som sikkert kunne banket meg om hun ønsket det. Jeg var likevell fornøyd med å ha greid å gjennomføre kampene uten å kollapse i en dam av svette. jeg må likevell innrømme at jeg tok den siste kampen som keeper for å slippe å løpe (nei, det var ikke derfor vi tapte). Mellom kampene hadde vi en liten halvtimes pause for å kjøle oss ned og rehydrere oss. Denne pausen brukte jeg blandt annet til å spille sjakk med noen zambianere. Det ble 1-1, og en uavgjort siden jeg måtte løpe til neste kamp.
Når vi var ferdig med fotballen dro vi rett på booze-cruz. Det besto av en båt, som egentlig så mer ut som en toetasjers pub som noen hadde revet veggene av og plassert på noen flyteelement, og fri tilgang på øl og sprit. Det ble naturligvis en suksess, og fantastisk god stemning. Det var 17 passasjerer med på båten, og 14 av dem var norske. Det er ganske sært å kunne reise til Zambia og finne nordmenn hvor enn du snur deg, men det sier vell litt om hvor mye nordmenn reiser. Når båten hadde kjørt i en liten halvtime kom det en krokodille svømmende mot oss, holdt seg fast i båten, og haiket et lite stykke. Jeg har sett krokodiller før, men å se en krokodille i sitt naturlige element er noe helt annet. I tillegg til krokodille så vi også flodhester.
Vi fikk en artig historie fra en av de lokale om hvordan flodhesten kom seg ut i vannet: Da Gud skapte flodhesten gikk den kun på land. Fordi det var så varmt på land, spurte flodhesten om ikke Gud kunne putte den i vannet, der det var kjøligere. Gud ville ikke dette fordi flodhesten ville spise opp all fisken. Flodhesten lovte å ikke spise noe, og ba Gud om gi den et forsøk. Gud gikk med på dette, og flodhesten greide å ikke spise noe av fisken. Det er derfor flodhestene gaper så høyt når den ligger i vannet, så Gud kan se at den ikke har fisk i munnen.
Da vi kom tilbake til fast grunn ble det en pub-til-pub-runde rundt i Livingstone med dansing og god øl. Det er visstnok litt mangel på Mosi, den lokale øllen, så vi gikk litt etter hvor den fremdeles var til salgs. Formen dagen etterpå tilsa at jeg hadde funnet nok Mosi
Vi spilte tre kamper mot noen lag som var noenlunde like gode som oss, til tross for at de var mellom 10 og 16 år hele gjengen, og de fleste spilte barbeint. Vi spilte uavgjort de to første kampene, og var relativt fornøyd med å være ubeseiret. Den siste kampen tapte vi desverre, men det skal sies at det var en jente på det laget som hadde vært med på det zambiske kvinnelandslaget, og som sikkert kunne banket meg om hun ønsket det. Jeg var likevell fornøyd med å ha greid å gjennomføre kampene uten å kollapse i en dam av svette. jeg må likevell innrømme at jeg tok den siste kampen som keeper for å slippe å løpe (nei, det var ikke derfor vi tapte). Mellom kampene hadde vi en liten halvtimes pause for å kjøle oss ned og rehydrere oss. Denne pausen brukte jeg blandt annet til å spille sjakk med noen zambianere. Det ble 1-1, og en uavgjort siden jeg måtte løpe til neste kamp.
Når vi var ferdig med fotballen dro vi rett på booze-cruz. Det besto av en båt, som egentlig så mer ut som en toetasjers pub som noen hadde revet veggene av og plassert på noen flyteelement, og fri tilgang på øl og sprit. Det ble naturligvis en suksess, og fantastisk god stemning. Det var 17 passasjerer med på båten, og 14 av dem var norske. Det er ganske sært å kunne reise til Zambia og finne nordmenn hvor enn du snur deg, men det sier vell litt om hvor mye nordmenn reiser. Når båten hadde kjørt i en liten halvtime kom det en krokodille svømmende mot oss, holdt seg fast i båten, og haiket et lite stykke. Jeg har sett krokodiller før, men å se en krokodille i sitt naturlige element er noe helt annet. I tillegg til krokodille så vi også flodhester.
Vi fikk en artig historie fra en av de lokale om hvordan flodhesten kom seg ut i vannet: Da Gud skapte flodhesten gikk den kun på land. Fordi det var så varmt på land, spurte flodhesten om ikke Gud kunne putte den i vannet, der det var kjøligere. Gud ville ikke dette fordi flodhesten ville spise opp all fisken. Flodhesten lovte å ikke spise noe, og ba Gud om gi den et forsøk. Gud gikk med på dette, og flodhesten greide å ikke spise noe av fisken. Det er derfor flodhestene gaper så høyt når den ligger i vannet, så Gud kan se at den ikke har fisk i munnen.
Da vi kom tilbake til fast grunn ble det en pub-til-pub-runde rundt i Livingstone med dansing og god øl. Det er visstnok litt mangel på Mosi, den lokale øllen, så vi gikk litt etter hvor den fremdeles var til salgs. Formen dagen etterpå tilsa at jeg hadde funnet nok Mosi
Safari
Det tok nesten to uker, men endelig har jeg vært på safari. Det var ikke engang vår idé, men Luke, husverten vår, som spurte om vi skulle ta en runde i parken (nasjonalparken). Han tok pickupen sin og festet et rammeverk med benker på baki. Så kjørte vi til inngangsporten hvor han leide en guide til å bli med. Det første som overrasket meg var hvor stor tettheten av dyr var. Det var alltid noe å se på, og før zabraen forsvant kom det en giraff, eller en villsvinfamilie forbi. Fun fact om giraffen: Den går med begge beina fra hver side om gangen. Begge beina på venstreside, også begge beina på høyresiden. Det er visstnok ingen andre dyr som gjør det, og når du først legger merke til det er det fantastisk artig å se på. En oppsummering av dagen: Giraff, bøffel, impala, villsvin, litt flodhest, elefant (på land og i vann), zebra, apoer, waterbuck (ka no enn d e på norsk) og et antilopelignende dyr som eg ikkje husker navnet på.
Etter en liten time stoppet vi ved en rasteplass. Her var det satt opp benker, og det lignet egentlig på en rasteplass som man kunne finne langs norske veier. Her så vi solen gå ned vannet fra Zambesi river mens det på andre siden gikk to waterbucks som leitet etter et krokodillefritt sted å drikke. Luke fortalte her en historie herfra når han og konen hadde sittet i vannkanten og hadde piknik. I vannet en det masse spisse steiner som stikker opp av vannet. De hadde sittet i over tre timer når konen sitter fra seg ungen ved siden av seg. Da begynner plutselig noen av steinene å komme litt nærmere. Når konen påpeker dette til til svarer han: "Krokodiller? Vi har sittet her i tre timer, så de steinene der kan umulig være... å, jo, forresten..." Det er ikke mange rovdyr du kan se på i tre timer uten å vite at det faktisk er et rovdyr. Ikke rart at de har hatt behov for å utvikle seg på flere millioner år.
Vi hadde faktisk en litt uheldig episode med noen elefanter når vi var på vei hjem igjen. Det var da blitt mørkt og vi visste at man ikke bruker blitz på en elefant, men som mzunguene (hvite) vi er glemte vi å skru av blitzen da vi møtte en liten elefantflokk et stykke fremfor oss. Vi hadde også lært lært at når en elefant kommer mot deg med ørene ut fra kroppen kommer du deg unna. Kort fortalt var det en nervøs gjeng som kom hjem, en time forsinket på grunn av omveier vi måtte bruke da elefantene blokkerte veien. Til tross for denne litt flaue hendelsen var det en fantastisk opplevelse, og en rekke nye dyr som kunne krysses av listen.
Etter en liten time stoppet vi ved en rasteplass. Her var det satt opp benker, og det lignet egentlig på en rasteplass som man kunne finne langs norske veier. Her så vi solen gå ned vannet fra Zambesi river mens det på andre siden gikk to waterbucks som leitet etter et krokodillefritt sted å drikke. Luke fortalte her en historie herfra når han og konen hadde sittet i vannkanten og hadde piknik. I vannet en det masse spisse steiner som stikker opp av vannet. De hadde sittet i over tre timer når konen sitter fra seg ungen ved siden av seg. Da begynner plutselig noen av steinene å komme litt nærmere. Når konen påpeker dette til til svarer han: "Krokodiller? Vi har sittet her i tre timer, så de steinene der kan umulig være... å, jo, forresten..." Det er ikke mange rovdyr du kan se på i tre timer uten å vite at det faktisk er et rovdyr. Ikke rart at de har hatt behov for å utvikle seg på flere millioner år.
Vi hadde faktisk en litt uheldig episode med noen elefanter når vi var på vei hjem igjen. Det var da blitt mørkt og vi visste at man ikke bruker blitz på en elefant, men som mzunguene (hvite) vi er glemte vi å skru av blitzen da vi møtte en liten elefantflokk et stykke fremfor oss. Vi hadde også lært lært at når en elefant kommer mot deg med ørene ut fra kroppen kommer du deg unna. Kort fortalt var det en nervøs gjeng som kom hjem, en time forsinket på grunn av omveier vi måtte bruke da elefantene blokkerte veien. Til tross for denne litt flaue hendelsen var det en fantastisk opplevelse, og en rekke nye dyr som kunne krysses av listen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)